Siden jeg hadde så mye boltreplass kunne jeg omorganisere hele sekken min, studere kartene mine, pleie blemmene og gnagsårene, og underholde meg med å løpeskli på det nybonede flisegulvet.

Utenfor var det brennhett. Til og med planten utenfor vinduet led. Jeg fant veien som førte ut av byen i retningen jeg ønsket og gikk vandrende langs den støvete brennhete veien så lenge at jeg glemte alle tidsaspekter. Verden var bare varme og tørste. Man har ikke kjent hva tørste er før man har langs asfalt i tretti grader i timer av gangen.

Jeg fikk haik. Spesielt merket jeg meg Andrea og kompisen hans. De skulle til Forli for å se yndlingslaget spille. Hele veien over fjellpasset fikk jeg sitte på, og belønningen ble en makeløs utsikt. Bratte fjellsider bugnende av flora som veltet seg nedover. Her og der stakk spiret på små kirker og kloster opp av tretoppene. Gamle klostre, for lengst glemt, med et tak som gav tapt til tiden for lenge siden. Veiene var akkurat brede nok til en bil, og svinge inn og ut av den ene tåkedalen til den andre. På toppen var et lite vertshus. Der stoppet vi. Gammelt stenhus med utsikt til hele tåkelandskapet. Men der på toppen var det sol. Derfor gjorde Andrea en seiersdans.

Vi spiste lunsj på vertshuset og tok livet med ro. Jeg smakte min første lokale italienske tomat for året, og nøt den nesten uanstendig. Andrea lo av meg.

Fra Forli og videre. Jeg satt på med så mange at jeg ikke husker ansikter. Men på et punkt kom det en skikkelig regnstorm. Etterpå fant jeg et kirsebærtre ute i villmarken en plass. Bittersøte mørke bær. Litt ble spist, resten ble sanket inn. Man vet aldri hvor neste måltid er på veien. Nå hadde jeg sikkerhet.

Jeg husker den gamle mannen i hvit varebil. Han hadde reist mesteparten av livet, og visste hva som drev meg fram.

Så kom Carlo. Han inviterte meg hjem til middag. Bilen kjørte inn på en idyllisk gårdsplass og ble møtt av en rufsete hund som lignet mer på en bjeffende raggsokk enn den disiplinerte vakthunden han skulle være. Jeg fikk møte konen og datteren, fikk omvisning i det fine landlige steinhuset, og fikk så servert et måltid som besto av paella. Paella med sjømat. En liten akkar lå øverst på tallerkenen min og stirret på meg med døde triste øyne. Jeg skal ikke være kresen, ikke på veien. Hodet skal være åpent for alt som kommer min vei. Selv om det betyr jeg må bryte vegetarianismen. Akkaren smakte blanding av krokodille og smalahove, akkurat som den forrige akkaren jeg spiste for 9 år siden. Jeg reflekterte over smaken under måltidet. Nå fikk jeg lyst på krokodille. Og smalahove. Kanskje jeg skulle dra til kongo?

Etter måltidet fikk jeg en kvist av en lakrisurt, og så kjørte Carlo meg til byen, Ravenna. Håpet jeg hadde på å overnatte hos dem ble knust, men jeg fikk ivertfall dra på full mage. Byen var utrolig vakker. Gamle trange brosteinsgater, og et sentrum som var stengt for biltrafikk. Han fortalte meg at plassen var kjent for sine utallige kirker og vakre kirkemosaikk. Men det var sent nå, og alt var stengt. Jeg hadde ingen plasser å gå, så planen ble å vandre rundt i byens stille gater og døgne. Jeg hadde jo sovet godt natten før. Hvem trenger søvn. Pff. Det regnet lett, og jeg plukket oreganokvister fra vinduskarmene jeg gikk forbi, og dekorerte håret mitt med det. Og en lavendel. Og en fiol. Så danset jeg litt. Og lurte på hvor mentalt stabil jeg egentlig var.

En kinesisk utvekslingsstudent viste meg et billig overnattingssted. Reserverte for neste natt. Slik kunne jeg ha en plass å krasje etter døgningen. Så gikk jeg ut for å finne de omtalte kirkene.

Jeg gikk i timer. Så møtte jeg Mohammed. Jeg gikk tilfeldigvis bort til to menn på fortauet, og spurte om retningen. De snakket lite engelsk. Dette stoppet ikke Mohammed fra å tilby å vise meg rundt. Han ditsjet broren sin, for å så vise meg rundt hele byen og gi meg innblikk i hans egen historie. Han var fra Marokko, og hadde kommet til Italia for å jobbe. Han var sveiser. Det var ingen jobber. Så nå bodde han på gaten. Grunnen til at de gikk rundt så sent var at politiet sirklet rundt i byen for å finne immigranter uten jobb, for de endte opp hjemløse. Det var et kjent mønster. Fant de innvandrere så ble de banket opp og slengt i fengsel. Men, fortalte Mohammed, hvis de holdt seg i bevegelse, så ble de ikke tatt.

Mohammed viste meg byen, og gav meg italienske navn på alt fra kirker til steinklumper. Han kunne ikke navnet på tempeltrær, ginkotrær, og fattet ikke hvorfor jeg ble så entusiastisk over å finne ett. Jeg hadde lest mye om ginko før jeg reiste, og siden de er blitt brukt i de fleste europeiske storbyer som prydtrær håpet jeg å finne et. Jeg fant et. Jeg brukte så en god time på å plukke blader til å lage te av. Ginko fremmer hukommelsen. Jeg hadde nå temateriale. En liten lykkedans måtte til. Mohammed hadde aldri hørt om ginko, men var tålmodig med meg.

Jeg fikk så historien om en sølvring han hadde. Det var morens ring, og hun hadde sagt til han at han skulle gi den til sin kommende livspartner. Han gav den til meg. Og ville ikke ha den tilbake. Jeg er nå forlovet med en marokkaner.

Vi sov på jernbanestasjonen.

Jeg hadde greid å komme til byen tidsnok til en av de viktigste moteshowene i Italia utenfor Milano. Man trenger ikke nevne at jeg bryr katten i mote, og at dette bare skapte skapte vanskeligheter. Byen var et mylder. Overalt så man den merkelige menneskerasen som kalles modeller. De veier en tredel av det vanlige mennesker gjør, går rundt med et hånlig uttrykk, og går med latterlige klær som ingen med logisk sans ville fått prakket på seg i en butikk. Noen timer gikk med på å skratthyle av latter på jernbanestasjonen der disse menneskene gikk forbi. Noen hadde egen livvakt. Jeg skremte en mannlig modell i meget trang bukse ved utgangen. Alt jeg gjorde var å gå opp til han og si BØ! Det virket. Han hylte som en stukket gris. Så forsto jeg at jeg brøt en eller annen etikette ved å gjøre dette. Vaktene kjeppjaget meg.

Jeg kom samtidig som alle bodene ble satt opp. De små gatene i sentrum ble fylt opp med tilreisende sigøynere og selvstendige næringsdrivende som valge å selge de nyeste motene på svartebørsen. En av dem var fast bestemt på å selge meg en skinnjakke. Jeg ble tilbudt all slags rariteter, spesielt siden jeg var den første kunden som var våken i nærheten. Alle skulle selge meg noe. Overtrøtt som jeg var, ville jeg ikke akkurat sette igang en diskusjon om kapitalisme, men da jeg stoppet på en nydelig kafe for å spise frokost så jeg at den mest ivrige av selgerne hadde lagt igjen en ring i sekken min. Stor mannlig ring i sølv innrammet i drager. Jaja. Den passet. Og jeg hadde ingen skyldfølelse.

Delikatessebutikkene fanget øye mitt, for bodene var ikke bare klær. Italienske skinker, oster, olivenoljer. De spilte på alle klisjeene. Duftene var nok til å få meg til å svaie gjennom gatene. En liten butikk som solgte tørket frukt fanget øyet mitt. Jeg kjøpte hele tørkete kiwier og dragefrukter i skiver. Fnisende som et barn i en godtebutikk gikk meg rundt med over en kilo av godsakene i en gjennomsiktig pose. Man vet man er overtrøtt når man begynner å snakke med en skive tørket ananas.

-hallo, mr ananas. Skal vi ta en runde tango? Selvsagt. Ikke at jeg har noe bedre å gjøre. Skal vi gå inn på dette hotellet. De er av kakerlakkvalitet. Kanskje vi får en sjanse på et rom. Hvis ikke kan vi flørte med den vakre damen i resepsjonen og kanskje få gratis frokost. Muligens kan vi få henne med oss på et eventyr, og bo hos henne et par dager. Bytte lidenskapelig sex mot kost og losj.

Damen var ikke villig. Jeg skylder på herr ananas.

Jeg tok toget ut av byen før jeg gikk fullstendig av skaftet.

Den billigste turen ut gikk til Arezzo. Siden jeg aldri hadde hørt om plassen før, og var så trøtt at jeg hallusinerte, var spenningen stor der toget duret av gårde mot destinasjonen.

Arezzo er en historisk plass. Halve byen er urgamle ruiner. Jeg gikk av toget, forsto at byen var så varm at klærne mine bokstavelig talt smeltet av kroppen, og gikk til nærmeste gelateria og kjøpte sorbe. Italia har den beste iskremen. Det finnes ikke sidestykke. Etter noen minutters flørting fikk jeg smaksprøvekopp med 10 smaker av den vakre gudinnen bak disken. Så satt jeg meg under ett fikentre og nøt fangsten.

Problemet var at jeg fremdeles var så trøtt at jeg ikke greide å stå oppreist. Kanskje jeg skulle krype meg inn på et overnattingsted og tigge om nåde. Jeg prøvde. Er det virkelig noen som betaler 100 euro for et hotellrom? Det virker slik, etter holdningene på noen av hotellene. Etter å ha blitt avblåst av en spesielt sur mann på en pompøst hotell kom jeg i prat med en mann utenfor et kontor. Han stod der i sin svarte silkeskjorte, sigarilloen i munnen, og et livsnytende smil. Navnet var Fabio. Om han kjente byen? Javisst.

Etter et farvel med kollegene tok han meg med på sightseeing, fortalte hemmelighetene til hver ruin, og trakk meg så med hjem for en god italiensk lunsj. Lunsjen trekkes ut i det meste av Italia. Det forventes at folk går hjem til et varmt måltid med familien. Jeg ble tatt med til et smalt steinhus i en enda smalere gate, gikk opp fem hundre år gamle trapper til en liten leilighet i ekte italiensk stil. Inne var det kjølig. Jeg sa hallo dit min gode venn bris gjennom vinduet, og hilste på barnebarnet til Fabio. Han var tydeligvis stolt over å ha tatt med seg en reisende hjem. Den lille gutten var ikke imponert.

Enkel pasta med tomatsaus. Jeg forsto ikke hvor sulten jeg var før jeg kjente duften av det på komfyren. Alt jeg hadde spist siden flyturen var sorbeer. Etter måltidet fikk jeg servert espresso i ekte italiensk kvalitet, det som får kroppen til å sitre i glede, og nervene til å smelte vekk i halvbitter herlighet. Jeg nøt den i små drag mens jeg så ut fra det smale kjøkkenvinduet ned på gaten nedenfor. Mens Fabio røkte sin sigarillo og kranglet hyppig med barnebarnet fikk jeg pauser fra å prøve å kommunisere på italiensk. Jeg kunne slappe av for første gang på lenge.

Etterpå førte han meg gjennom det gamle fortet som gamlebyen består av, og fortalte om ridderturneringen som skulle være. Dette var Arezzo berømt for, fikk jeg vite. Så tok han meg til en bed&breakfast. Dette kunne selv jeg ha råd til, sa han. Jeg var litt skuffet. Håpet var at siden vi hadde fått et slikt bekjentskap så kunne jeg fått sneket meg til en overnatting på sofaen hans. Men det fikk så være. For her fikk jeg en hel leilighet for meg selv, med gigantisk luksuriøst bad, dobbeltseng, og utsikt over endeløse vinranker, for en slikk og ingenting. Etter at mannen hadde gått gjorde jeg en liten gledesdans, og kollapset på sofaen.

Etter å ha sovet noen timer på flyplassen med en asiatisk fyr stirrende på meg fra motsatt side av hallen gikk jeg opp til billettskrankene for å prøve å finne meg en løsning. Tanken på billett hadde ikke streifet meg skikkelig før da, og jeg prøvde å smile høflig til damen som fort forsto at jeg ville være en vanskelig klient.
-kan jeg kjøpe en billett?
-selvsagt. Hvor skal du?
-hvor som helst.
-….ok?
-billig billett til et genialt eventyr. Har du noe?
Nå smilte hun til meg. Hadde vi oppnådd en forståelse?
-hehe. Ja nå skal vi se. det blir ikke så billig som det ville vært om du hadde bestilt i forveien, men vi skal nå finne noe.

Jeg endte opp med en billett til Roma. Egentlig ville jeg hvor som helst utenfor europa, men prisene steg noe latterlig med en gang man krysset grensene. Selv Egypt er visst dyrt hvis man kjøper over skranke. Men jeg tenkte jeg ivertfall kunne haike til spania og så til Marokko. Så hadde jeg en halv time på å sjekke inn og få meg inn i flyet. Denne halvtimen ble brukt på å godsnakke med vaktene ved metalldetektoren som var imponerte over hvor mye metall jeg hadde greid å feste i ansiktet.

Fra Roma var planen å haike seg fram til spania. Hvis jeg kom tidsnok til okseløpet i Pamplona så ville jeg delta, hvis ikke ville jeg komme meg til Marokko, for så å snike meg ulovlig over til Vest-Sahara. V-S er ufrivillig okkupert av Marokko, og etter å ha lest meg inn på situasjonen virker den som noe som må undersøkes på bakkenivå.

Reising er det sjelen min brenner for, og jeg holder visse prinsipper for hvordan jeg skal reise. Minimalt av penger skal brukes. Mat skal bestå mer av det man finner på veien, om det er røtter man graver opp i skogen eller en fremmeds spandable hjerte. Reisemetode skal være haiking. Å betale for transport skal kun gjøres i nødstilfeller. Haiking er kjernen av reising, men det er det få som vet. Med denne metoden møter man nye mennesker som man aldri ville møtt, og det er ved slike møter at eventyr skjer. Ideen er å si ja, være positiv, og la mulighetene styre hvor reisen går. Greit nok at jeg skulle mot Spania, men alt kunne skje. Jeg kunne ende opp i Argentina eller Madagaskar for alt jeg visste.

Å fly var siste utvei. Med et karbonfotstor på størrelse med Texas unngår jeg å fly. Det føler litt som å jukse. For på en reise er det selve reisen som teller, ikke målet. Så hvorfor sette seg i en magisk metallboks som frakter deg til en destinasjon på nullsvisj, når man kan føle milene på kroppen, og virkelig forstå avstandene som verden setter opp? En dag drømmer jeg om å gå hele verden, bare for å føle meg avmektig.

Klokken tolv landet jeg på Fiumicino flyplass utenfor Roma. Utenfor glassvinduene så jeg det gule lyset som er kjennemerket på denne avsvidde plassen, og mentalt forberedte jeg meg på overgangen fra Bergens 8 grader til Romas 32. Jeg gikk ut den siste svingdøren og ut i friluft, for så å krepere på en benk to meter til venstre. Nok en gang forteller min elendige skrott meg at den ikke tåler varme. Som en pesende pingvin med likblek hud følte jeg med som en turist der jeg lå. En følelse jeg ikke liker.

Jeg kom meg inn til selve Roma, og med synet av byen blusset den gamle forelskelsen opp. Gyllengule bygninger og Tiber i ettermiddagslys. Jeg måtte gjennom det meste av byen for å komme til rett busstasjon. Det føltes litt råttent å måtte bryte den viktigste reiseregel, haiking først, så tidlig i ekspedisjonen, men enhver som har prøvd å haike ut fra Roma vil forstå. Byer av Romas størrelse og karakter er vepsebol å haike ut fra. Jeg har lignende erfaringer med Berlin og Zagreb. Bussen skulle ta meg til en plass utenfor byen, i nordlig retning, der jeg ville haike videre fra. En så behagelig start ville kanskje øke moralen, som hadde fått vådeskudd av varmen.

Det tok mesteparten av dagen å gå gjennom byen. Bussen førte meg til Siena. Byen, som på kartet bare var en liten lus, viste seg å være stor nok til å gi meg problemer. Bussen kom til sent på kvelden, og jeg hadde tenkt å ta hovedveien ut av byen, komme meg til litt ødemark, og slå leir til neste dag. Dette gikk ikke. Etter å ha surret rundt i sentrum i noen timer, der jeg prøvde å godsnakke studenter og snike meg inn i studenthus (det finnes alltid en ledig sofa et sted), gav jeg opp og kom meg til jernbanestasjonen. Klokken var to og alt jeg ville var å finne meg en benk.

Jernbanestasjoner er åpne det meste av natten. Veldig praktisk hvis man trenger en plass å sove. Jeg tok meg en benk, slapp ryggsekken med et brak, og la meg ned. Overaskende hvor vondt kroppen kan ha det etter bare 24 timer på veien.

Jeg hørte rop fra den andre siden av hallen. Jeg hadde merket meg gjengen med backpackere som satt der da jeg kom inn, men jeg ignorerte dem. Sannsynligvis hadde jeg stjålet benken til noen, men nå ville jeg kjempe med nebb og klør for å beholde den. De fortsatte å rope.

Små vink her og der, flere rop. Jeg begynter å observere dem. Det slo meg at de ikke var backpackere. Det lå tepper i hjørnet deres. Klærne hadde sett bedre dager. De var hjemløse. Tusen tanker traff meg samtidig. Hadde de gjengtendenser? Var de en trussel? Bar de kniv? Hvor langt ville de gå for å få tilbake benken sin? Plutselig ble jeg var av hvor langt jernbanestasjonen var fra andre mennesker.

Jeg kunne ikke sove nå. Regel nr 1 i urban overlevelse er å holde øye med omgivelsene dine. Jeg var ikke trygg her, og tenkte at alternativet var å sitte på benken og holde stirrekonkurranse over gulvet. Jeg nektet å forlate benken. Den var min.

Stirrekonkurranse ble for mye. Jeg gikk over. To menn og en kvinne så tilbake på meg. Jeg sa hei, og vi begynte å prate. Ingen snakket engelsk. Ordene kom flytende på tysk, fransk og italiensk. Jeg fikk livshistoriene deres.

Cornelia og Stefan. Bildet tatt med kvestet mobilkamera

Tidligere jobbet hun med data, men det var ikke noe arbeid i Italia for arbeidsimmigranter. Hun tagg nå for å overleve. Det var farlig, sa hun, for mennene i Siena var gale, syke, voldelige, og presset henne til sex. Det var mye dop på gatene. Hun så meg i øynene. Om jeg brukte dop? Nei, sa jeg. Smilet ble enda bredere.

Hvis hun fikk problemer på gaten ringte hun sin amigo. Han kom og ordnet ting, men akkurat da var han på sykehus. Jeg og han var ganske like, sa hun. Han var flammesluker på sirkus, var sprø, og hadde like mange piercinger som meg. To pitbuller hadde han også. Men han var på sykehus. For beskyttelse nå måtte hun stole på stefan, ektemannen, som sov sammen med henne på togstasjonen. Og hun trengte beskyttelse. Stående rakk hun meg til ribbeina. Hun viste meg beinprotesen og demonstrerte at hun ikke kunne gå så fort. Hun var bare 24 år men hadde rukket 20 operasjoner etter ulykken.

På et tidspunkt begynte jeg å lure på om jeg fikk historien for å utvikle sympati og gi henne penger. Det virket alt for likt tiggerklisjeen fra et nedslitt Øst-Europa. Men det var ikke slik. Hun ville ikke ha penger. Jeg forsto til slutt. Hun trodde jeg også var hjemløs. Klærne mine var gamle militærfiller, godt skitne etter diverse strabaser. Håret var fett, og ansiktet var slitent. Det slo meg at jeg virkelig så ut som jeg var hjemløs. Det var derfor hun hadde spurt meg ut om alkohol og dopbruk. Kompisen hennes gikk inn for å forklare hvor stort problemet med misbruk faktisk var. det var vanskelig å stole på de som brukte. Det gjorde dem uforutsigbare. Ikke begynn, sa han, for da kommer du deg aldri vekk. Jeg beroliget ham med å si at det skulle jeg ikke gjøre.

Da kom det en mann inn. Han skulle tydeligvis ta et morgentog, tok ut billett fra automaten, og satt seg i et hjørne med kofferten sin. Vel å merke med mange vansker på veien, siden han var så full at han knapt kunne stå. Cornelia ble redd. Mannen var stor, og hun hadde dårlig erfaring med menn fra denne byen. Jeg og Stefan la en kort plan, og hentet benken min fra den andre siden av lokalet. Hjørnet vårt ble gjort om til et reir. Cornelia gav meg et pledd så jeg ikke skulle fryse, og jeg og Stefan la oss ytterst i tilfelle mannen skulle komme bort.

Ingen av oss sov godt. Et øye var alltid åpent. Men vi var vår lille gjeng i hjørnet. Jeg sovnet på et tidspunkt, og våknet tidsnok til toget jeg hadde tenkt å ta. Cornelia hadde fortalt meg om de sikreste tidene og rutene for å reise uten billett. Hun gav meg en klem før jeg dro. Jeg fortalte hvor sterk hun var, og hun gav meg en klem til. Hinkende gikk hun opp til toget og vinket farvel.

Hver gang jeg føler press, stress eller uro i livet hiver livskrisemonsteret seg over meg igjen. Jeg stiller spørsmål ved alt. Hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor skal jeg lide meg gjennom det? Hva er meningen med livet? Hvor er jeg på vei? Igjen og igjen og igjen. Ikke at det er negative ting å tenke over, men av og til har man ikke tid.

Det er en ting at man stiller spørsmål, men alt blir så tilstedeværende helt plutselig. Man settes i eksamensmodus og skal fikse alt. Alt. Absolutt alt. Akkurat nå. Man lever fullstendig i nået. Mat smaker mer. Luften er friskere. Alt brenner sterkere.

…… Man blir helt hysterisk og på tuppa. Og det er en bra ting. For livet er det som skjer akkurat nå, i dette øyeblikk. Eksamen er som å få livstoget i ansiktet i 300 km i timen. Kaos kaos kaos kaos.

….Og så er eksamen ferdig. Og man får en million orgasmer på en gang det sekundet man går ut av eksamenslokalet. Liver er herlig. Verden er full av syngende fugler og dansende hjort. Man vandrer rundt i en gammel disneyfilm. Sniffer litt blomster og gliser fra øre til øre.

Og så kommer tomheten. Klimakset har kommet og gått. Hva skal man gjøre nå? Greit nok, mer velfungerende personer hopper tilbake på jobb og tjener til livets opphold. Men jeg fungerer ikke, så min taktikk er heller; hva skal man gjøre nå?

Jeg har det!

Man plukker opp sekken som ligger i hjørnet og strør innholdet ut. Dobbelsjekker hele listen. Man trenger nytt myggmiddel og malariatabletter. Kompasset har fått en sprekk siden sist og man må få tak i nye kart. Hvor skal man denne gangen?

Man kan løpe med oksene i Pamplona, gå over Himalaya, haike seg gjennom Mosambique.

Men man har ikke planlagt noe som helst. Tiden gikk for fort. Nå er det sommer og alt er herlig. Men ingen plan. Skal man gå ned på den internasjonale havnen og haike med et skip? Det er en ide. Eller stikke innom flyplassen og få billigbilletter til et land man aldri har vært i? God ide. Man prøver begge deler. Uansett hva som skjer så er tommelen viktigste reisemiddel. Man må bare komme seg ut av gamle Norden først. Og egentlig er man ganske lei av Europa også. Haikehaikehaike.

Jeg lurer på hvor vanskelig det er å komme seg inn i Nord-Korea? Det egger opp til krig og det lover alltid spenning. Eller kanskje Guatemala. Gikk jo glipp av utbruddet på Island. Hvis man får haike med et skip er det en mulighet. Hmmm. Frodige Latin-Amerika.

Er det noen som har ideer?

Jeg pakker en liten ryggsekk med nødvendigheter, slenger jakken på ryggen, og låser leiligheten. Skrittene mine gir gjenlyd i smauet utenfor huset. Det er tidlig og verden har enda ikke begynt å leve.

Jeg går oppover bakkene, forbi skoler, barnehager og gamle trehus. Til slutt er det ikke flere hus å gå forbi. Bare trær. De første fuglene har våknet. Liten bris gjennom trærne.

Jeg finner den store steinhellen under eika som kun jeg vet eksisterer. Kelternes hellige tre som kun blir besøkt av meg. Jeg tar av meg jakken og bretter den ut. Oppå setter jeg meg i meditasjonsstilling. I sekken henter jeg en klump med røkelse, en tekopp og termosen med kald grønn te. Nå kan verden bare vente.

Timer med tanker, liten bris, flere fugler. Den store knirkende eika skjermer meg for maisolen med lange grener strukket ut som beskyttende vinger. Utsikten viser hele Bergen, med travle båter, biler som farer gjennom gatene, mennesker som myldrer lik termitter i en tue. Melankolske tåkelurer fra store skip med jevne mellomrom. Men jeg er ikke der. Jeg er her oppe. På steinen min under eika. Teen er fremdeles kald. En liten hibiskusblomst svømmer rundt i den gyllengrønne væsken.

Flere timer går. Solen går ned. Jeg har sittet hele dagen under en eik. Verden eksisterer ikke. Eksamen eksisterer ikke. Jeg er Buddha i Zen-modus.

Skumringen smyger inn slik den kun gjør sent på våren. Jeg pakker sekken og stryker en håndflate over brennmerke etter røkelsen.

Hibiskusblomsten legger jeg igjen.

Det er på tide å beregne inn det subjektive. Jeg kan ta et eksempel fra dagliglivet. Kjære professor; jeg leverer eksamenen min når jeg føler får det. Nei, jeg kan ikke gi deg en tidsberegning på dette. Jeg regner ikke tid i dager, men opplevelser. Du vil få den forbannede oppgaven i hendene etter at jeg har gått gjennom mine eksistensielle kriser, og ikke før. Nei, jeg vet ikke hvor lang tid dette vil ta. Ta dette som et kompliment. Det betyr at jeg har tatt Descartes til hjertet. Med metodisk tvil skal alt rives ned. Dette inkluderer tidskonsepter. Og det gjør det ufattelig vanskelig å skrive en oppgave på noe som helst.

Ord er bare ord. Og livet betyr alt og ingenting. Akkurat nå er jeg ikke en gang sikker på at jeg eksisterer. Og du vil at jeg skal skrive en oppgave? Tror du jeg har tid til slikt? Det finnes liv å leve, verdener å oppleve, og jeg råtner her på ditt universitet, med bøker som tusenvis har lest før og fag som du har forelest i de siste hundre årene. Ja, jeg vet det er viktig. Ja, jeg vet jeg elsker studiene. Men det er mai, og sol, og vår i luften. Jeg hater eksamen. Jeg hater press. Jeg hater konformitet. Og jeg hater ordrer.

Jeg har ikke helt forstått hva en dag er enda, men jeg vet jeg må skrive den forbannede oppgaven ferdig før midnatt, for du må lese teksten før veiledningstimen. Det jobbes hardt for å få til dette, men jeg er ikke praktisk og greier aldri å fokusere på ting mer enn ti minutter av gangen. Den menneskelige versjonen av flue. Det er hardt å være flue. Har du tenkt på det?

Ok, har fått det ut av systemet nå. Skal gå tilbake til arbeidet. Men du får fremdeles ikke teksten min før den er ferdig. Tidsnazist.

Noen ganger møter man mennesker som er formet ut fra ren inspirasjon. De lyser opp hverdagen din, bringer inn ideer, tanker, diskusjonsemner. Livet blir fullt av håp, framtid og arbeidslyst. Man produserer; malerier blir malt, diktene komponeres, essayene skrives ned. En kort diskusjon med noen setninger gir deg ideer for 5 nye statuer som alle skal være konstruert av rust.. eller tåke… eller lage en refleksjon av damp som skal vare. Inspirasjonen biter deg i nakken. Livet er verdt å leve.

Jeg kjenner to slike personer nå. Den ene er min kjære Elin, som fungerer som hovedinspirasjon og fyrtårn i en merkelig hverdag. Selv om hun ikke er klar over det selv så har hun reddet meg mange ganger. Hun er personen som sprer livsglede, kreativitet, spennende ettertanker, og positive blikk. Hun er genial, og er min Muse.

Men nå føler jeg at jeg er utro. Lille-Engel har tatt kontakt igjen. Hun fikk kallenavnet fori hun har ansiktet til en engel, pyntet med kort blondt hår og skarpe blå øyne. Kunstner av yrke og tilfeldig student på antropologifag. Snart skal hun på kunsthøyskolen. Kanskje. Lille-Engel har inspirasjonens effekt på meg.

Vi møtes på byen. Hun er boblende positiv og vi snakker om alt. Regnet hamrer verre enn vanlig. Vi ender opp på kafe og ser på regnet oversvømme verden utenfor. Diskusjonen går på alt fra tåke i trærne over fjell, jeger-sanker samfunn,og traumeoffer, til framtiden, krigsoffer, og perspektivisme. Dagen blir lang. Vi drar til en kunstnervenn av henne og spiser vegetarmiddag.

…

Nei. Vil ikke kalle det utroskap. Det er heller positivt. Som å finne to gylne diamanter i flere tonn med gjørme. Et mirakel at man fant en, så finner man to. Jeg skal gjøre det eneste rette. En dag skal de introduseres for hverandre. Tenk hvordan gnistrene vil fly. Kreativiteten vil eksplodere.

Vi hadde visst gjort noe ulovlig. Ja, jeg husker det nå. Et taggingsprosjekt der vi ble oppdaget av politiet. Politiet var skikkelser i svarte klær og hjelmer. De var kledd til et opprør og det var oss de gikk etter. Ropene deres hørtes hele veien gjennom de tomme industrikvartalene der vi løp med snerrende schæfere i helene.

Arbeidene vi gjorde var anarkistiske. De sto for frihet og selvstendighet. Det var spenning og adrenalin i luften.

Med en overveldende følelse over å ha vunnet, og en duft av oljemaling og terpentin i bihulene, våknet jeg og så meg forundret rundt. Det var en drøm. Bare en drøm. Men jeg vet jeg har drømt det før. Ulike kulisser men samme ideen. Kunstnerkollektivet. Å bli jaget. Kontrasten mot det etablerte. Det vakre i å måtte leve i nået gjennom kunstuttrykk.

Jeg drømmer kanskje i klisjeer, men jeg våkner med et smil om munnen.

Jeg håper jeg drømmer om å være en fugl i morgen. Elsker når jeg har den drømmen.