Idag lever vi livet litt lenger enn igår. Er du sikker på du vet hvor du er på vei? Verden er sydende av liv og likevel en avgrunn av tomhet.

Alt er en prosess. Du står aldri stille. Om livet er en vei så er alt i verden noe du går forbi, eller tar med deg et stykke på veien. Man finner andre mennesker, opplevelser, lykke, og depresjon. Du tar det med deg, og etterlater det på et punkt. På slutten av reisen er vi alle alene. Hva du har gjort i mellomtiden blir hvisket ut i sanden. Livet har aldri sin begynnelse, for tenker man på livet så lever man det samtidig.

Vi kan bruke dagene til å utforske verden, til å oppleve mest mulig, til å leve slik vi ønsker, til å føle sansene ut til det ytterste. Spør deg om det er verdt å ofre noe, eller vinne noe. Spør deg hva du elsker i livet, om du lever det eller om du er på vei dit.

Hvor er du idag, igår og imorgen? Eksisterer imorgen? Har livet eksistert fram til dette punkt?

Hva er verden? Hva er mennesket? Hva vil det sies å være et menneske? Man tolker og fortolker og kommer ingen vei. Hundrevis av maur som leter etter sannhet, men som er fanget i egne nett av fortolkninger. Vi ser verden gjennom innlærte kategorier, og kategoriene i seg selv er historiske produkter av liv som er levd tidligere. Disse liv former livene idag og sannheten idag formes av sannhetene alle tidligere liv har levd.

En sannhet som aldri viskes videre forsvinner, men alle sannheter som leves er produkter av de som tidligere er levd og vi vil kanskje derfor aldri være originale, og aldri miste mye hver gang en sannhet ikke viskes videre og dermed forsvinner i sanden når mennesket som levde den går tom for dager.

Alle er mennesker, alle er individer, men likevel lever ingen uavhengig av hverandre. Du ser det han ser som hun ser som alle har sett før. Tanker er tenkt, glemt, levd, og funnet igjen. Man kan miste ting i sanden, men sanden forsvinner aldri, og dermed vil det man mistet aldri helt forsvinne selv.

Til slutt går man tom for sannhet, går tom for dager. Man blir levende spøkelser som vandrer utover sanden. Mennesket blir selv et glemt objekt i sanden, forsvinner som sannhet, og vil aldri finnes igjen. Likevel forsvinner man aldri, og glemte sår vil rives opp igjen, de samme gledestårene vil igjen gråtes. Du lever siden han lever siden hun lever og man vil aldri helt slutte å leve. Selv om hjertet slutter å slå.

Jeg liker styrke, og jeg liker svakhet. Det skal stå i en komplementær dikotomi. Men jeg skal være sterk, alltid. Resten av verden kan være svak.

Jeg liker kampsport, og har trent det lenge. Problemet her er at jeg ikke kan omgås alfahanner. Ender jeg opp med å trene med macho menn pleier det å ende i blodig nærkamp. Jeg vet ikke hva som trigger det. Kanskje det er hatet mot autoriteter som slår inn, eller kanskje det er arrogansen om at de faktisk tror de er bedre enn meg. Skal jeg fortelle en hemmelighet? De fleste machomenn greier ikke å slåss. De har muskler og kraften, men ingen teknikk. Det de har lært om krigekunst er fra japanske filmer eller Bruce Willis. Så lenge man greier å hindre dem i å bruke full kraft (uansett hvor god du er så tåler du ikke en knyttneve i ansiktet) så vinner man som regel.

Før var jeg nødt å gjøre kompromiss, for det er mange machomenn i kamsportmiljøene. Nå, derimot, har jeg funnet meg min lille nisje med folk som passer sammen. Vi har samme prinsipper når det kommer til krigerkunsten. Det ender alltid i blod.

Vi samles flere ganger i uken. Møteplassen blir erklært en time før samling, og skifter fra urbane nedslitte strøk, til motorveier, til skogsområder. Man skal alltid komme seg til møteplassen til fots. Alle klarer det alltid innen fristen.

Selve kampene kombinerer flere teknikktyper. Lederen vår er godt trent i Krav Maga, som er slåssteknikken formet i den israelske hær. Vi andre har spredt erfaring med Tae Kwon Do, karate, Jiu Jitsu og annet. Reglene er fight club stil og kampen slutter ikke før en skriker stopp, tapper ut, besvimer, eller blir så sterkt skadet at man ikke kan fortsette. Den siste har vi ikke opplevd ennå.

Vi har trent sammen siden august, og blitt mer disiplinerte. Man skal prøve å hindre å skade folk så det ikke kan dekkes over. Man har jo liv man skal leve. Å gå på jobb eller studiested med blåmerker i ansiktet og opprevet leppe er ikke konstruktivt.

Selv har jeg ikke hatt større skader. Den store mistanken jeg har er at siden jeg er den minste (i størrelse og alder) så tar de lett på meg og vil ikke skade meg noe større. Det verste var en knivkamp der motstanderen min fant ut at han ville prøve å skalpere meg. Dette fikk han ikke til men et kutt i skallen fikk jeg. Han tok strupetak på meg isteden. Jeg tok igjen ved å bite han i armen. Store mannen måtte få stivkrampesprøyte.

Sensei Oleg (vår lærer og leder) har lagt sin elsk på meg og lar meg slippe unna med alt, noe som betyr at jeg kan bruke de andre som personlig boksesekk uten at det får konsekvenser. Det vil si; ingenting fikk konsekvenser før jeg utfordret sensei selv til nærkamp. Ingen våpen skulle brukes, bare ren teknikk. Han aksepterte. Jeg bruker primært Jiu Jitsu mens han bruker sine kjære Krav Maga-teknikker. Jeg trodde jeg hadde studert han grundig. Jeg trodde jeg var klar. Jeg tok veldig feil. Han lot være å brekke bein på meg men meg fikk et knuseslag mot kjeven som lot meg smake jekslene mine på en ny måte. Til gjengeld kunne jeg blinde han ved å spytte blod i ansiktet på han. Blod gir veldig god visuell effekt; det var Rambo som stirret tilbake på meg. Jeg hadde gjort han sint nå. Noen runder til der vi sparret hverandre av, og han fikk overtaket. Kroppen min lettet fra bakken og plutselig tok jeg svalestup ned i en haug med løv i utkanten av treningsarenaen. Løvet skjulte noen skarpe steiner som sa hallo til ribbeinet mitt og gav det et skikkelig knekk. Diagnosen ble bristet ribbein.

Nå blir jeg rundhåndelig bortskjemt av Oleg. Mannen var nærmest i tårer, ikke fordi jeg ble skadet, men fordi jeg ble så skadet at jeg ikke kan trene kamp på minst 4 uker. Et bristet ribbein kan brekke helt og trenge inn i lungen, noe som er litt blodige saker. Jeg har blitt oppnevnt som dommer og får sitte på sidelinjen ved siden av vårt passive medlem, den vakre Francoise, som til gjengjeld deler sin hjemmelagde veganersjokolade med meg. Livet er godt.

Mange minoritetsbevegelser har kjempet mot fordommer, diskriminering og forfølgelse gjennom årene. Mange opplever det også idag. Å hevde en minoritets posisjon i relasjon til majoriteten er en stadig pågående kamp som aldri blir ferdig. Hvis man slutter å kjempe for det ender man som regel opp med å bli marginalisert, stereotypisert og diskriminert.

I møte med evigvarende motgang er det derfor lett forståelig at mange grupper også tyr til ekskluderende identitetskonstruksjon. I motgang blir man sterkere, og i motgang danner man også interne identitetsmarkører for medlemsskap. Meningen med dette er å skape et hardt skille mellom venn og fiende. Det er enkelt nok; en venn kjenner tegnene, mens en fiende ikke gjør det.

Problemet kommer når nye individ ønsker eller trenger medlemsskap men ikke kommer gjennom. Et godt eksempel på dette er homofile og bifile miljø. I urbane strøk danner det seg fort egne samhandlingsmiljø for seksuell orientering, av åpenbare grunner. Men med eksklusive inngangskoder blir det vanskelig for utenforstående å komme seg inn. Å være homofil eller bifil handler om valg, miljø, mulighet, biologi, osv alt etter hvilket ståsted man har i den debatten, men det er klart at denne orienteringen er en minoritet i forhold til samfunnet generelt. For å finne seg en make må man derfor jobbe hardere enn ellers. Her blir ekskluderende miljø et stort hinder å komme seg forbi.

Eksklusivt medlemskap skaper også polarisering av identiteter. Der minoriteten er i kamp for rettigheter blir medlemmer av gruppen straks stemplet med gruppens identitet som sin primære identitet. Interne identitetskoder blir del av stereotypen til gruppen og ved å internalisere disse mønstrene for oppførsel blir identitetsstempelet evig. Den meget feminine homsen er et eksempel. Her blir et samhandlingsmønster som er naturalisert innen gruppen en dominerende identitetsmarkør i andre kontekster; man blir “homsen”, først og fremst og ingenting på siden. Innen gruppen kan man derimot fremheve andre identiteter man har, og man kan uttrykke seg mer naturlig. Dette skaper igjen polarisering mellom majoriteten og medlemmene i gruppen.

Andre homofile/bifile, som ikke mestrer de interne markørene for samhandling, får mer vansker på å bli medlem, og de mister gjerne muligheten til å uttrykke sin seksuelle retning hvis gruppen, i majoritetens øyne, får talsretten for denne identiteten. Man blir kvalt under de brølende stereotypene som spresser seg fram fra gruppens handlinger.

Man trenger ikke holde denne identiteten som primæridentitet, men mange kan føle seg presset til det på grunn av polarisering. “Enten er du med oss eller så er du imot oss”. Du er venn eller fiende. Blir man til slutt medlem av gruppen markerer denne identiteten seg dominerende hvis du går utenfor gruppens egne relasjoner.

Det man må merke seg er at polarisering er eskalerende. Det blir skismogenese. Jo større forskjeller i identitet og samhandling som blir markert, jo større segregering mellom gruppene skapes det. Begynner man derfor på polariseringsprosessen er det lang vei før identiteten gruppen prøver å kjempe fram blir en naturalisert del av samfunnets kategorier.

Ser man derfor mennesker som nekter å presse fram polarisering av identiteter, kan det være tegn på at bevegelsen har nådd en milepæl. Det er tegn på at det da har vokst opp mennesker som ser på identiteten som en naturlig del av seg, som man ikke trenger å profilere eller kjempe for, og at mennesker de har møtt i livet ikke har noen problemer med dette. Identiteten har fått en naturlig plass i samfunnet.

Man må være bevisst på utviklingsmønsteret til polarisering, for selv om det virker forsterkende på en gruppes muligheter i en viss del av prosessen fram til aksept, vil det nå et punkt der det skader seg selv og dermed motvirker gruppens intensjoner.

Folk innen gruppen må på det punktet også forstå at de ikke har råderett over noen identiteter. Individer står fritt til å representere hva de ønsker. Det er da valgfrihet profileres at saken er vunnet.

(De som ikke ser analogien til islamdebatten i dette innlegget burde skamme seg. Det burde forøvring også alle de som føler de har definisjonsrett over marginaliserte identiteter)

Jeg eksisterer ikke. Tror jeg. Skillene mellom meg og snøfnuggene som sakte flyter forbi hviskes ut, og jeg slutter å være… eller så er jeg mer enn noensinne. Det er når verden oppleves sidelengs at alle sanser øker til en størrelse som dekker verdensrom og som likevel ser hvert minste støvkorn. Jeg puster og jeg er. Jeg lurer på om ordene mine noen gang vil strekke ut om min egen sfære. Jeg lurer på om jeg noen gang vil bli definert som et menneske. Jeg merker at tankene mine er ord, men mer enn ord, og likevel ingenting. Verden er dempet av en parallell verden av hvit intethet, som lukker oss inne. Det fyller meg med varme. Jeg er mer vinter enn menneske. Jeg merker at tårene renner og fyller sansene med vått, salt, og overveldende følelser fra barndommen, da det var greit å gråte, da vinteren var der og jeg var alene i snø med fnuggene og stjernene og lukten av friskhet som bare kommer med isvær. Jeg la meg ned i det hvite og håpet at hvis det ble kaldt nok ville jeg forsvinne sammen med snøen og verden bare ville være tanker. Tanker som er mer enn ord, og hvitt og tårer. Da forsvant skille mellom meg og verden, og alt var godt.

Leter mennesket forgjeves etter Aristoteles’ idealverden? Så mange har brukt all sin tid på å finne grunnlaget, det opprinnelige, ved våre omgivelser og vårt liv. Den ideale essensen, som jeg liker å kalle den. Hva er en hest, eller en stol i seg selv? Wittgenstein mente at det ikke var en underliggende sannhet, at en stol var en av flere stoler som utgjorde stoler, men ville da ikke disse stolene presentere en universialisme, essensen? En stol utfyller en funksjon. Det kan sittes på. Det som kan sittes på er en stol. Det som skiller andre objekter som ikke har stol som primær definisjon er at stolen er en menneskelig konstruksjon, en omforming av råmateriale, til å utfylle denne funksjonen.

Problemet jeg da møter på er ved definisjonen av en hest. Hva utgjør en hest. Funksjonen? Du kan ri på en hest, men det er ikke den primære funksjonen. Mange dyr ris på. Er det selve formen? Er en hest uten føtter fremdeles en hest? Ved det tilfellet kan vi si at den må defineres ved en rekke funksjoner og en viss mengde form, som til sammen utgjør essensen ved en hest. Essensen kan da være konstruert av mange essenser. Kan vi da skille mellom primære essenser og konstruerte essenser?

Jeg vet det er høst når jeg kan tenke på det evinnelige dødspørsmålet uten å bli deprimert. Trærne blør, mine venner, og det er helt greit. Bladene er blitt farget av dødens egne farger og mister taket på sine stolte grener. Det var vind idag, og den var like leken som meg. Rasler i bladene og river dem ned, leker med dem i virvler. Det er en dans, en lek, som det siste slaget før de legges til hvile. Kjempende til siste slutt og gir meg en vakker piruett å danse til.

Det regnet idag og, og høstjorden dunster av råtnende blad og våte vekster. Sansene kommer på høygir, luften er høstgudinnen og vinden leker med bladene og meg. Hele verden blir av blader med det sterkeste vindkastet. Omringet på alle kanter av råtnende fargeflammende blader. Gammeleika gav fra seg løvet.

Det yrer og jeg blir våt, men bare litt. Verden er høst og jeg fryder meg ut til fingerspissene. Det er nå, og bare nå, at døden er på sitt vakreste, og snart kommer de hvite begravelsen med sitt dekke. Det blir en død igjen neste år igjen. Men nå vil jeg danse med bladene.

Har du noengang følt deg som uhyre? Som i skjønnheten og uhyre? Der du er det polariserte onde i kontrast mot det gode?

Jeg er det ondes representant som dansende beveger meg som en møll rundt det lyset, godheten. Det jeg egentlig vil er å ta del i varmen og lyset, ta del i alt det som er godt, å bli akseptert. Jeg vet derimot ikke hvordan å si det, så jeg tar på meg mitt onde slør og spiller den onde drakeherren du vil at jeg skal være. Hvis du kaller meg ond kan jeg gjerne bli ond.

Det er kanskje for det beste. Slik slipper jeg å skitne til det gode. Jeg skal la det stå der varm, urørt og elsket som i skjæret av brennende stearinlys. Selv skal jeg vandre inn i kulden vekk fra det gode sentrum. Jeg skal dra til utkanten og trosse vær og vind. Hvorfor? For å bevare det gode. Jeg skal ikke ødelegge det jeg holder nærmest hjertet. Du skal ikke blø for mine sår.

Men kulden er kald og isende vindt og knugende mørke blir bare brutt av tordenskrall. Jeg er ikke sterk nok. Det er derfor jeg er ond. Jeg vet jeg kommer til å ødelegge deg til slutt så du må ta min unnskyldning nå, lik en ridder gir sitt liv for det han tror på. Jeg mener ikke det jeg gjør, men alt jeg tar på blir av same ondskap. Jeg gjør mine nærmeste vondt, derfor er jeg dømt å gå i mørket.

Jeg er uhyre med drakevinger. Jeg er mørkets vandrende budbringer. Jeg vil slukke ditt lys til slutt. Bare hør min bønn og røm din vei, røm før jeg får tak i deg, for når jeg gjør det vil jeg markere deg med det samme mørke jeg bærer i meg og du vil aldri føle lykke igjen.

Flykt nå og aldri se deg tilbake, for her er bare vinden, kulden og en evigvarende stillhet.

I luften.
En tynn strek av teori.
En eim av fruktbare tider.
En fortid i inspirasjon, minner og tilstedeværelse.
Vinden skifter og håret er grått.
Det ligger høst i tanker.
Og ro.
La oss leve i tankene nå.

Ved en illusjonell tillit for skadeskutte individer
uante konsekvenser
Men ikke katastrofer
bare mangel av kontroll

Galskapens opprivende latter
som strekker seg fra nervene i tærne
rasende opp kroppen
sitrende elektrisk
kastende ut i bølger
sinnsyk klokkeklang med hodet styrtende bakover
strømmen flyr ut av munnen i latterhyl
og akkurat da forstår du det
alle andre tar feil
og du har rett helt alene
eller kanskje det ikke er annet enn ironi
da kommer lattertårene
og gråten.