Om å finne kreativitetens diamanter

Regnet raser ned utenfor. Jeg får en melding. Den er fra Lille-Engel. Hun vil møte meg, diskutere. Jeg har ikke sett henne på et år.

Noen ganger møter man mennesker som er formet ut fra ren inspirasjon. De lyser opp hverdagen din, bringer inn ideer, tanker, diskusjonsemner. Livet blir fullt av håp, framtid og arbeidslyst. Man produserer; malerier blir malt, diktene komponeres, essayene skrives ned. En kort diskusjon med noen setninger gir deg ideer for 5 nye statuer som alle skal være konstruert av rust.. eller tåke… eller lage en refleksjon av damp som skal vare. Inspirasjonen biter deg i nakken. Livet er verdt å leve.

Jeg kjenner to slike personer nå. Den ene er min kjære Elin, som fungerer som hovedinspirasjon og fyrtårn i en merkelig hverdag. Selv om hun ikke er klar over det selv så har hun reddet meg mange ganger. Hun er personen som sprer livsglede, kreativitet, spennende ettertanker, og positive blikk. Hun er genial, og er min Muse.

Men nå føler jeg at jeg er utro. Lille-Engel har tatt kontakt igjen. Hun fikk kallenavnet fori hun har ansiktet til en engel, pyntet med kort blondt hår og skarpe blå øyne. Kunstner av yrke og tilfeldig student på antropologifag. Snart skal hun på kunsthøyskolen. Kanskje. Lille-Engel har inspirasjonens effekt på meg.

Vi møtes på byen. Hun er boblende positiv og vi snakker om alt. Regnet hamrer verre enn vanlig. Vi ender opp på kafe og ser på regnet oversvømme verden utenfor. Diskusjonen går på alt fra tåke i trærne over fjell, jeger-sanker samfunn,og traumeoffer, til framtiden, krigsoffer, og perspektivisme. Dagen blir lang. Vi drar til en kunstnervenn av henne og spiser vegetarmiddag.

…

Nei. Vil ikke kalle det utroskap. Det er heller positivt. Som å finne to gylne diamanter i flere tonn med gjørme. Et mirakel at man fant en, så finner man to. Jeg skal gjøre det eneste rette. En dag skal de introduseres for hverandre. Tenk hvordan gnistrene vil fly. Kreativiteten vil eksplodere.

Kampen mot pels: fordi frihet er en livsrett

Fjellrev født i frihet

Hvit rev med skade

Mink i skittent bur

Jeg tråkket lydsløst gjennom det duggvåte gresset. Den tidlige sommermorgenen viste tegn til solskinn selv om solen selv ikke hadde klatret over fjellknausene. Verden hadde ikke våknet. Det hadde heller ikke eieren av revefarmen.

Gittergjerdet ble brutt med knipetang. En om gangen snek vi oss gjennom hullet. Vakthundene var ute av spillet, og ingen kunne stoppe oss der vi snek oss fram mot de lange brakkene. Revene hadde våknet. De stirret på oss med redde øyne. Synet av mennesker er ikke forbundet med noe godt.

En for en ble burene åpnet. Noen skrek livredde. Andre skalv. En for en ble de reddet ut. Muskelmassen hadde aldri fått lov å utvikle seg, så rømningen ble uelegant. Sår og ubrukte sener gjorde at noen hinket. Flere hadde pels som var dekket av egen avføring. Burene var skitne. Hele plassen stinket av ammoniakk.

Jeg gikk bort til de siste burene. Et av burene hadde et klart vandremønster i ring på gulvet. Det var så vidt plass å bevege seg, men reven tvang seg rundt i ring. Rundt og rundt og rundt. Pelsen på bena var vekk. Han gnagde den av. Reven i det innerste buret bet på gitteret. Bet og bet og bet. Jeg satt dem fri. De ble stående på bakken. Hva skulle de gjøre? Hvor skulle de gå? Vi førte dem gjennom hull vi har lagd i gjerdet.

For første gang ville de oppleve frihet. De ville kunne danne flokker, par, kunne bevege seg, jakte og utforske. Årene med fysisk og psykisk tortur var over. Alt liv er bedre enn et liv i fangenskap, i en trang dødscelle. Reven er en omstreifer av natur. Nå kunne de vandre egne veier.
…..
…..
…..
…..

(la oss kalle denne teksten for en “illustrasjonstekst” så jeg ikke får illsinte revefarmere på nakken. Den er ikke en tilståelse på noe som helst ulovlig. NOAH har heller ingenting med dette å gjøre. Bildene er deres og er linket til hjemmesiden. Jeg har enorm respekt for arbeidet de gjør for dyrs velbefinnelse og rettigheter, og jeg anbefaler at man sjekker ut organisasjonen.)

Hvis du som pelsoppdretter har opplevd det som beskrives over, så har du dratt det på deg selv, din morder, og jeg håper du blir spist levende av illsinte brannmaur.

Om likestilling og artsrasisme

Hvorfor setter så stort skille mellom dyr og mennesker? Jo større avstand man setter seg mot den konstruerte andre, jo enklere er det å demonisere den. Ved å sette avstand mellom oss mennesker og andre dyr så muliggjør vi en objektivisering av dyr som igjen tillater bestialske handelsordninger.

Mennesket er et dyr. Så enkelt er det. Vi er i underkategorien pattedyr som setter oss sammen med brøleaper, hval, katter og hjort. Hvorfor skal vi sette så stor forskjell mellom oss? Hvorfor sette opp et skille?

Et dyr som blir pint skriker i smerte. Dyr føler frykt, du føler frykt. Det er ikke stort skille mellom dyrs kommunikasjonsmetode: vi skriker i angst på samme måte som en hjort gjør når den er trengt opp i et hjørnet av jegeren. Til og med tonefallet er det samme.

Ville du tillatt at andre mennesker ble behandlet slik som husdyr blir idag? Ville du levd livet ditt i en trang, skitten bås, med manipulert kraftfor som det eneste gode? Ville du ønsket at barnet ditt ble revet fra deg som nyfødt?

Jeg får sterke reaksjoner hvis jeg sammenligner behandlingen av kyllinger, kyr og sauer med Auschwitz. Hvorfor reagerer folk? I Auschwitz ble mennesker ført som krøtter inn til sin egen død, eller behandlet uhyrlig til de utslitt kollapset og døde. Det er nettopp dette som skjer i kjøttfabrikkene idag. Jeg har sett nok kyr i USA som står knehøyt i avføring hele livet, før de brutalt blir kvestet og partert mens de fremdeles er i live. Hvorfor skal vi tillate slike handlinger?

Man har et valg. Handle eller ikke handle. Man kan se på og gi fra seg ansvar, men det er ikke så enkelt. Selv å ikke handle er en handling i seg selv. Hvert passive øyeblikk så resignerer man seg med situasjonen. Ville du stått og sett på hvis et menneske ble slått i hjel på gaten? Ville du sagt det ikke var ditt ansvar?

Å ikke handle er å akseptere. Det er ren feighet. Skapninger lider ufattelige skjebner. Og man står og ser på.

Man er selv forbrukeren som skaper behovet. For hver som tar et standpunkt mot slike handlinger blir det mindre behov. Husk at det er forskjell på hva som er skrevet i loven, og hva som er rett og galt. Ta egne valg i livet, og vær stolt av den du er.

En god venninne er odelsjente på gård. Nå er det lammetid. Gården er liten, hun er med på hver fødsel og gir alle navn. Alle de små ulldottene blir flasket opp og får springe fritt rundt på jordet sammen med mødrene og resten av flokken. Venninnen har satt opp høyt gjerde med tykke stolper og sterkt gitter i tilfelle rovdyr lusker rundt. Hun vil ikke at dyrene skal dø. Hun er glad i dem. Men ulven skal ikke skytes. Rovdyr skal det være i naturen. Ansvaret ligger på henne for å holde dem vekk fra lammene.

Da eldstebukken ble syk sov hun i låven sammen med han for å holde han rolig. Hun gjorde det samme da hesten var opprørt. Hun slakter slik alle andre gjør. Hun vet jeg ikke aksepterer drap, men hun har tatt sitt valg. Hun driver gård slik familien har gjort i generasjoner, og livet går sin gang. Men hun er stolt over at dyrene lever gode liv før de dør. De er ikke handelsvarer, men en del av livssyklusen.

Fremmedgjøringen av andre arter har gått for langt. På tide å få kontakt med virkeligheten igjen. Vil du virkelig vite sannheten bak kjøttstykke som ligger i butikken? Ingen lave priser er verdt slik bestialitet.

Om å jakte på jegere

Jeg kom en gang på konseptet jegerjakt. Her kombinerte jeg kroppskontrollen min med hatet mot jegerne som vandret opp i skogen uten kompetanse, med whiskyflaska gjemt i baklomma, og med en holdning om at de var de rette eierne av villmarka. Noen av dem trodde de var Rambo og var hjerneskadet av for mange videospill, andre trodde faktisk de kunne noe om å leve ute i naturen fordi de kunne starte bål uten fyrstikker. Jegerjakt er å gå etter jegerne, istedenfor andre skapninger. Jegerne er mitt favorittbyttedyr.

Dagens jakt har jeg alltid avskydd. Jeg nekter å se på det som foregår idag som jakt i sin rette forstand. En ting er bruken av alkohol som mange ser som en del av rype- og elgjakt, men det verste er at man bruker skytevåpen. Standpunktet mitt ligger i at det er ære i virkelig jakt. Det er ikke noe impotente idioter skal bruke for å fremheve seg selv.

Ekte jakt er en kamp mellom to individer, to dyr. Den mest smidige skal overleve, den andre skal bøte livet. Jeg mener man kun skal bruke sin egen kunnskap og sin egen kropp for å vinne. Skal man gå etter hjorten skal man ta med seg en nyskarpet kniv, pakke en lett ryggsekk, og legge seg på sporet. Her er det ikke snakk om å sitte i skauen noen timer. Du følger hjorten til du mister sporet eller finner dyret, om det tar dager eller timer spiller ingen rolle. Finner du dyret skal du greie deg med kniven. Greier du å vinne over det mektige hjortedyret med dine egne to hender og kniven, så skal du få min respekt. Det er ikke mange som greier å myrde så nære. Med skytevåpen kan man gjerne kastrere seg selv før man er i gang.

Jeg er i prinsippet vegetarianer, men dette er ikke fordi jeg mener at mennesker “ikke er ment for å spise kjøtt”. Vi er omnivorer, det vil si altetere, så vi har et valg. Det som virker som avsporing på meg er når vi setter andre skapninger i uhyrlige forhold hele livet for så å drepe dem inhumant for en del av kroppen deres. Om det er pelsen til en sølvrev eller flesket og beina på grisen spiller ingen rolle. Jeg nekter å delta på dette. Det er langt vekk fra idealet mitt om jakt og ærefull død. Skapninget blir utsatt for forferdelig tortur som mennesker aldri har greid å utføre på hverandre. Kyllinger som er stappet med hormoner og genmanipulert til å vokse større enn skjelettet tåler å bære, så de ender opp med sviktende ben etter å bare ha levd en måned. Verpehøner som bor i bur, høner som er “frittgående”, og er så mange at hierarkiet blir ødelagt og de hakker hverandre ihjel av stress. Kyr og griser som står opp til buken i sin egen avføring, med infeksjoner fra all dritten de lever i og med akutt stress hele livet. Det er ufattelig sjokkerende å faktisk se hva som er tillatt. Det skal ikke mye til for verdighet for alle vesener. Det skal virkelig ikke mye til. Men folk reagerer ikke. Mange ignorerer det og tenker ikke over maten de stapper i seg. Jeg greier det ikke. Av kjøtt og annet spiser jeg bare det som er fanget vilt på en ærefull måte. Jeg må vite at dyret har fått en god død.

Og derfor er jeg sint på jegere. Viltet er mitt domene, og de braser inn med sine lyder og vræl. De skyter på avstand og føler lite når dyrene faller om eller løper skadet vekk. Jeg kom fram til at jeg måtte ta hevn. Jegerjakt består enkelt nok av å jage jegerne. Man sniker seg innpå dem, forstyrrer dem mens de ligger i skjul, og ikke minst; man kødder med hodene deres.

Her må man ha god kontroll over seg selv, og god kunnskap om omgivelsene. Man legger etter dem når de drar ut, og følger etter ved passe avstand. Ikke lag lyder, pass på å ikke forstyrre annet vilt som fugler om slikt som kan avsløre deg. Når de tar pauser må du prøve å få deg så nær at du kan stjele noe eller bytte om på ting. Overnatter de ute kan du ta alle gevær mens de sover og henge dem i trærne. Husk at hvis du stjeler dem helt får du seriøse problemer med politiet hvis du blir tatt. Husk at hvis de merker deg uten å se deg helt så kan du bli skutt. Du går ikke akkurat med refleksvest i denne typen jakt.

Jeg anbefaler at man går etter rovdyrjegerne først. Med den uttynnede sårbare rovdyrsstammen vi har i landet har vi ikke råd til å gi disse skytegale idiotene fri tillatelse til mord. For her er det snakk om lystmord. De får en fin pels og en god historie, og gjør det ikke akkurat for overlevelsens skyld.

Her handler det om å overvinne det dyret som kaller seg overlegent: menneske. Det er den mest utfordrende og den mest spennende jakten. Belønningen kommer når du skremmer vettet av dem. Det er på tide å lære liksomjegerne hvem som egentlig styrer villmarken.

Et spørsmål om multinaturalisme

Kontrasten satt mellom kultur og natur er stort sett en vestlig oppfinnelse. I de stedene i verden der animisme er et tilstedeværende kulturtrekk er det annerledes. Animisme er en animering av landskapet, å tillegge f.eks. stener eller skoger åndelige trekk og personligheter. Hånd i hånd med dette går gjerne tanken om at alt liv har samme opprinnelse. Her er det ikke snakk om ideen om at alle arter stammer fra en liten celleklynge i sjøen, men tanken om at alt liv delte felles kultur, snakket samme språk og levde sammen. Det går igjen i mange myter at menneskene en gang kunne snakke med dyr, og “totemsamfunn” viser gjerne til dyr som forfedre eller beskyttere. Siden den gang så har artene vokst fra hverandre, fått sine egne språk og kulturer. Verden ble mulitnaturalistisk, og mennesket deler en natur (det er altså ikke snakk om multikulturalisme).

Rane Willerslev har studert det sibirske Yukaghir-folket. Her imiterer jegere dyrs levesett og væren så naturlig som mulig for å lokke til seg dyret. Her er det snakk om å krosse over grensen til en annen arts natur, om ikke helt så likevel så nært at dyret blir lurt. De mener dyrene har egen kultur organisert lik menneskers og at f.eks. Reinsdyrets mose er som stekt fisk for et menneske. Mennesker kan ikke se dette fordi artene har trukket seg fra hverandre, men de deler fremdeles en grunnkjerne fra den tiden da alle var like.

Dette er kanskje noe å tenke på før man setter tennene i den døde kuen, grisen, fuglen eller hva det skal være man spiser. Det opphevede mennesket er en ide som ikke er universell. Dyr er ikke “skapt” for at vi skal foreta masseavl, hormonmanipulasjon og fabrikkslakting, fo å stappe de fete, grådige munnene våre med kadavrene prosessen skaper. Ideen om det overlegne mennesket kan beskrives som et av “menneskekulturens” mindre vellykkede ideer. PETA har nok av videoer av profittjagende bransjer som slurver med arbeidet, av dyretortur i kapitalismens navn. Det er en effektiviserende ide uten kunnskapsgrunnlag å stappe tusenvis av kyllinger i samme lagerhall for at de skap bli “frittgående” mens dreper de hverandre siden den naturlige hakkeordenen er ødelagt. Likene som ligger igjen blir kvernet opp som fòr til resten: “bare proteiner, vet du”. Å ta hensyn til artens egen “kultur” burde kanskje vært et minstemål.

Yukaghir-jegerne frykter grådighet. Man skal ikke drepe mer enn man trenger. Blir man for grådig skyves man langsomt over grensen til å bli en demon, akkurat slik overdrevet dyreetterligning kan gjøre deg om til dyret selv.

Det er imidlertidig noe annet å bringe ned et dyr for å mate deg selv og familie. Å bruke egne evner målt opp mot den andre skapningen, en kamp om liv og død. Det er ikke alltid det har vært normen å slafse i seg kjøtt til hvert måltid. Kjøtt var verdifull festmat. Det var ikke tatt lett på. Unnskyld meg derfor hvis jeg føler for å kaste opp når jeg hører noen klage over at ‘”kaninfor” ikke metter, at en skikkelig steik er mat for de sterke og barske.

………….

Jeg vil ikke kalle deg sterk før du blir sterk nok til å ta liv for selv å leve!