Essenser og definisjoner

Leter mennesket forgjeves etter Aristoteles’ idealverden? Så mange har brukt all sin tid på å finne grunnlaget, det opprinnelige, ved våre omgivelser og vårt liv. Den ideale essensen, som jeg liker å kalle den. Hva er en hest, eller en stol i seg selv? Wittgenstein mente at det ikke var en underliggende sannhet, at en stol var en av flere stoler som utgjorde stoler, men ville da ikke disse stolene presentere en universialisme, essensen? En stol utfyller en funksjon. Det kan sittes på. Det som kan sittes på er en stol. Det som skiller andre objekter som ikke har stol som primær definisjon er at stolen er en menneskelig konstruksjon, en omforming av råmateriale, til å utfylle denne funksjonen.

Problemet jeg da møter på er ved definisjonen av en hest. Hva utgjør en hest. Funksjonen? Du kan ri på en hest, men det er ikke den primære funksjonen. Mange dyr ris på. Er det selve formen? Er en hest uten føtter fremdeles en hest? Ved det tilfellet kan vi si at den må defineres ved en rekke funksjoner og en viss mengde form, som til sammen utgjør essensen ved en hest. Essensen kan da være konstruert av mange essenser. Kan vi da skille mellom primære essenser og konstruerte essenser?

I vs Me

I mitt lille hode eksisterer en debatt om kunst. På den ene siden står særegne individer fram (det vil si de fleste, for tydeligvis er vi alle spesielle) og skriker ut av deres utrykk må respekteres, for deres genialitet er ikke enda forstått. De er deres eget sentrum av verden. På den andre siden finner vi de som produserer utrykk for utrykkene sin skyld. De er separert fra kunsten sin, og finner seg utrolig heldige for å kunne skape det. De er tilbedere ved kunstens alter. Det er som George Meads arbeider, der han nevner konstruksjonen av “I” og “me”, der “I” er oss og inntrykkene vi får, og “me” er vår rolle som aktør i samhandlingsrelasjoner. Kunsteren som knytter seg til kunsten sin prøver å styrke sin rolle som aktør. De vil knyttes til genialiteten ved utrykket, som om det var født ut som en del av dem selv.

Hvordan kan man ta noen som helst seriøse, hvis det er sjanse for at de bare jobber for ideen av dem selv. De legger sine krefter i et image som blir deres offentlige bilde, og bruker så dette til å skille seg ut av mengden.

Dette bildet de lager av seg selv blir en statisk presentasjon av et menneske. Siden det praktisk talt er et faktum at mennesker er dynamiske, tvetydige små dyr, så er det latterlig at et slikt forsvar skal kunne fungere. Desverre er vi også små hyklere og dumme nok til å gjenta feilene våre til det uendelige. Det er nettopp slik at mange lever på dette. Umodne små, selvhøytidelige individer som suger andre tomme for bekreftelser for å styrke sitt indre bilde av et velfungerende image.

Et spørsmål om multinaturalisme

Kontrasten satt mellom kultur og natur er stort sett en vestlig oppfinnelse. I de stedene i verden der animisme er et tilstedeværende kulturtrekk er det annerledes. Animisme er en animering av landskapet, å tillegge f.eks. stener eller skoger åndelige trekk og personligheter. Hånd i hånd med dette går gjerne tanken om at alt liv har samme opprinnelse. Her er det ikke snakk om ideen om at alle arter stammer fra en liten celleklynge i sjøen, men tanken om at alt liv delte felles kultur, snakket samme språk og levde sammen. Det går igjen i mange myter at menneskene en gang kunne snakke med dyr, og “totemsamfunn” viser gjerne til dyr som forfedre eller beskyttere. Siden den gang så har artene vokst fra hverandre, fått sine egne språk og kulturer. Verden ble mulitnaturalistisk, og mennesket deler en natur (det er altså ikke snakk om multikulturalisme).

Rane Willerslev har studert det sibirske Yukaghir-folket. Her imiterer jegere dyrs levesett og væren så naturlig som mulig for å lokke til seg dyret. Her er det snakk om å krosse over grensen til en annen arts natur, om ikke helt så likevel så nært at dyret blir lurt. De mener dyrene har egen kultur organisert lik menneskers og at f.eks. Reinsdyrets mose er som stekt fisk for et menneske. Mennesker kan ikke se dette fordi artene har trukket seg fra hverandre, men de deler fremdeles en grunnkjerne fra den tiden da alle var like.

Dette er kanskje noe å tenke på før man setter tennene i den døde kuen, grisen, fuglen eller hva det skal være man spiser. Det opphevede mennesket er en ide som ikke er universell. Dyr er ikke “skapt” for at vi skal foreta masseavl, hormonmanipulasjon og fabrikkslakting, fo å stappe de fete, grådige munnene våre med kadavrene prosessen skaper. Ideen om det overlegne mennesket kan beskrives som et av “menneskekulturens” mindre vellykkede ideer. PETA har nok av videoer av profittjagende bransjer som slurver med arbeidet, av dyretortur i kapitalismens navn. Det er en effektiviserende ide uten kunnskapsgrunnlag å stappe tusenvis av kyllinger i samme lagerhall for at de skap bli “frittgående” mens dreper de hverandre siden den naturlige hakkeordenen er ødelagt. Likene som ligger igjen blir kvernet opp som fòr til resten: “bare proteiner, vet du”. Å ta hensyn til artens egen “kultur” burde kanskje vært et minstemål.

Yukaghir-jegerne frykter grådighet. Man skal ikke drepe mer enn man trenger. Blir man for grådig skyves man langsomt over grensen til å bli en demon, akkurat slik overdrevet dyreetterligning kan gjøre deg om til dyret selv.

Det er imidlertidig noe annet å bringe ned et dyr for å mate deg selv og familie. Å bruke egne evner målt opp mot den andre skapningen, en kamp om liv og død. Det er ikke alltid det har vært normen å slafse i seg kjøtt til hvert måltid. Kjøtt var verdifull festmat. Det var ikke tatt lett på. Unnskyld meg derfor hvis jeg føler for å kaste opp når jeg hører noen klage over at ‘”kaninfor” ikke metter, at en skikkelig steik er mat for de sterke og barske.

………….

Jeg vil ikke kalle deg sterk før du blir sterk nok til å ta liv for selv å leve!

Brev til Elin

Noen ganger skrives det små brev med tanker kun levd i øyeblikket. Dette brevet ble skrevet til Elin, min muse, som var den som insisterte på at jeg skulle tenke ut tanker på blogg. Før deg tilbake til vintermørket for et øyeblikk mens du leser.

Idag er det fullmåne, og den lysende kulen henger på en iskald vinterblå himmel. Alle fjellene blir lyst opp, men det er likevel mørkt. Som en mellomstasjon der verden ikke eksisterer. Ikke lenger dag, men ikke helt natt.

Jeg tror dette vinterværet gjør meg litt smågal. Jeg sover ikke, men er likevel ikke helt våken. Ord, bilder og inntrykk flagrer forbi tankene mine hele tiden, og jeg greier ikke å fokusere på noe. Haha. Hele verden er en mellomstasjon. Det er heller ikke nåtid. Jeg tror egentlig at nåtid aldri har eksistert. Vi er enten i fremtiden eller så dveler vi i fortiden. Dette forutsetter imidleritidig at vi kun består av tanker, for hvis vi knytter oss opp til den fysiske verden må vi forholde oss til at vi eksisterer på et gitt punkt; vi er det vi er nå, i dette øyeblikk, og det vi gjør i øyeblikket vil forandre tankene våre. Denne fysiske forankringen hinder oss å flykte inn i tankene fullstendig. Vi kan leve i et slikt parallellt univers der tankene regjerer, men kun til kroppens avskyelige behov trekker oss ned til det fysiske igjen.

Jeg har en ide om at følelsene kun er knyttet til tankene. De er begge abstrakte elementer i sinnet vårt, og de leker med hverandre som små dyr. Vi tenker og vi føler og vi føler når vi tenker. Selvfølgelig kan det fysiske gi ekko til følelsene, siden også tankene er knyttet til det fysiske; når vi spiser visse ting (les: sjokolade) gir det følelsesmessige utslag.

Jeg har fortalt deg om mitt ønske om å leve i en fullstendig abstrakt verden. Herlig. Da hadde ingenting forstyrret tankene som svirret rundt i hodene våre. Tenk å ikke ha noen bånd som knyttet oss til det jordnære. Vi kunne spre våre tanker som vinger, skape fantastiske verdener, liv og eventyr for så å forsvinne i dem. Vi kan jo dette slik som vi er konstruert idag, men vi må alltid trekke oss ned til dette trivielle fysiske igjen til slutt… ellers hadde vi jo sultet ihjel… blant annet,..

Kommunikasjon er alt, vil jeg si. Uten det ville vi vært isolerte udyr som spenner mot burene våre. Vi er politiske dyr, vet du. Men hvordan skal vi definere kommunikasjon? Språk må være med, kroppsspråk også… jeg vil til og med inkludere alle utrykk vi gir, ved musikk, tekst, musikk, lyd, bilder , alt. Hva vi kan produsere for andre å tolke må være kommunikasjon. Det som skiller dem ad (annet enn metoden for å skape utrykket) må være presisjon. Vi har lært at alt som tolkes blir farget av tolkeren selv, så utrykket er aldri alene. Likevel tør jeg å påstå at noen former for kommunikasjon gir mer nøyaktige hjelpelinjer til tolkinger enn andre. En tekst kan brukes med mye mindre vaghet enn f.eks. et bilde.

Etter en slik konklusjon må jeg tenke etter hvordan jeg selv bruker metodene. Visse tanker/følelser blir ikke alltid nøyaktige nok med tekst, så jeg skaper bilder. Prøver jeg å skjule at jeg selv ikke greier å analysere følelsen eller tanken godt nok? Er det derfor jeg gjemmer meg bak vagere utrykksformer. Kanskje jeg ikke greier å utrykke hva jeg tenker i det hele tatt, for mottakeren av budskapet i et bilde tolker det kanskje helt annerledes enn meg. Hvis det så er, hva er galt med det? Et utrykk er ikke mindre verdt enn et annet.. er det?