Om jeg hadde vært en pelsball…

Skulle ønske jeg var et lite dyr. Med pels og hale og søtt lite fjes som kunne slippe unna all ugang jeg har bedrevet med og vil fortsette med i framtiden. Som lite dyr ville det ikke vært merkelig å leke med et snøre i timesvis og fryde seg med det. Eller frike ut når det regner. Helt normalt.

Små dyr som kan snoke rundt i andres saker i timesvis og aldri bli tatt, for man er jo bare en pelsball. Aldri bli tatt for innbrudd for man forstår jo ikke eiendomsrett.

Pelsball som ikke trenger å si de rette ordene, bare kurre og slikke noen på hånden, for å få tårene til å slutte å renne.

Et lite kryp som ikke trenger å balansere et hav av ansvar til et hav av personer. Trenger ikke tenke på karriere eller utdanning.

Liten hårball som ikke trenger å ta ansvaret for at verden blir kjørt i grøften av mennesker som ikke vet hva de gjør. Trenger ikke ta ansvar for urettferdigheten, lidelsen og døden.

Alt kan ikke fikses. Ikke for mennesker. Men kurringen får virkelig folk til å slutte å gråte.

Perspektiv: Når døden blir en ny start

Jeg vet ikke om det setter ting i perspektiv eller om det gjør meg fullstendig handlingslammet. Dagene blir brukt på rydde ut tre dødsbo. En av eierne er fremdeles i live, men så senil at tankene lever i andre verdenskrig.

Det er ting, mange ting. Tonnevis med saker og skrot som er samlet opp gjennom årene. Ting som ingen bruker, som er blitt lagret en plass i vente på bedre tider eller rett å slett for å holdes på. Gamle ukeblader som aldri er blitt kastet, masse møbler som er fine men som ikke har en funksjon. Masse bøker som det ikke er plass til på hyllene.

Jeg finner masse som er lagd i sølv, boller, vaser, bestikk, smykkeskrin, sigarettholdere, askebegre. Det var en gang i tiden man kjøpte inn sølv og slikt for statusen sin skyld. Det skulle stå i glasskap og se pent ut. Nå vet jeg ikke hva som skal skje med det. Jeg setter det i en eske. Var det ikke noen som skulle gifte seg snart? Jo. Da får de sølv i gave. Fin gave til mennesker som tror det er verdt noe. Men jeg vet bedre. Jeg har sett det støve ned i skap. Ingen funksjon, bare pynt. Tusenvis av kroner verdt i pynt, uten noen praktisk verdi, som må pusses og stelles med så det ikke råtner vekk. Før kjøpte man sølv for å sikre pengene i solide verdier. Hvis det ble inflasjon kunne man vente med sølvet sitt til bedre tider. Idag gjør man det heller med eiendom. Enklere det. Eiendom trenger ikke pusses. Men det er like poengløst det også. For en latterlig ide. At man kan eie land.

Masse blir kastet. Jeg teller ti fulle søppelsekker med skrot, tyve, tredve. Minner strømmer på etter hvert som man graver seg gjennom ting. Kåpen som hun var så glad i, som hun gikk med hver dag. Den hives. Hullet nakken på den er for stort til å reparere. Jeg finner dagbøker, handlelister som ble brukt som bokmerker. Jeg finner små keramikkting et barn en gang lagde på skolen og var stolt av. Jeg finner bajonetter til gevær fra første verdenskrig.

Jeg forstår at jeg rydder vekk alle sporene på et menneskes liv. Med tingene forsvinner minnene vi har om dem. Jeg kommer aldri igjen til å huske alle detaljene, for tingene som skal minne meg på det forsvinner ned i svarte sekker og blir borte for alltid.

Men det føles godt. De viktigste minnene blir lagt i de få boksene som skal beholdes. De vi for alltid representere minnene vi hadde. Jeg fortalte det ikke til noen, men jeg stjal med meg koppen vi fant i brannruinene den dagen, koppen som var det eneste igjen av hytteserviset som ble kjøpt i Storbritannia på 1800-tallet, som overlevde andre verdenskrig i norge, som ble flyttet på hytta før jeg ble født. Vi fant bare koppen, forvridd, permanent sotet av varmen og sprukket i midten. Men det er den vakreste koppen i verden, og den skal jeg ha der jeg skal bo, for den minner meg på hvor dyrebart livet er, hvor skjørt alt er, og alt vi kan miste alt på et øyeblikk. Historie forsvinner. Liv slutter å ha vært. Det historiske løpet består kun av det vi husker i øyeblikket. Kan man da si at det eksisterer mer en øyeblikket?

Jeg rydder ut alle lekene vi hadde. Dukkene som tilhørte søsteren, dinosaurene mine. Ponnyfigurene hennes, zombiefigurene mine. Vi hiver det meste, men litt beholder hun i esker. Jeg spør hvorfor. Hun sier at barna hennes en dag skal leke med hennes leker. Jeg er litt enig. Så finner vi Flode, kosedyret i plysj, som vi trodde brant opp på hytta. Vi sier ikke mye. Vi trenger ikke det. Flode skal ned i kassa.

Så blir det tomt. Alle eiendelene mine er i bokser. Jeg bor ikke noen plass nå. Alle rommene i hele huset er tomme. Ekkoene av stegene mine overdøver nesten måseskrikene utenfor. Det er ikke et hjem lenger. Det er tomhet. Jeg finner at jeg elsker denne tomheten. Det er gjort. Vi er ferdige. Børen er løftet av skuldrene mine. Jeg lover meg selv at jeg aldri skal bli på samme måte. Aldri skal jeg samle opp ting, fylle opp hjemmet mitt med tyngende objekter uten funksjon, som bare blir lagret vekk til tider som aldri vil komme. Jeg skal bli flink å kaste. Jeg skal bli flink å ikke kjøpte ting for tingens skyld. Ting er vakre, men de trenger ikke eies. La ting være vakre i seg selv.

All ryddingen har satt ting i perspektiv. Jeg har forstått hva jeg ønsker ut av et hjem, et sted å bo. Jeg kan bo i alle land i verden, alle plasser i verden, og trenger ikke knuges ned av ting. De viktigste små minnetingene ligger nå lagret på en sikker plass. Hjemme har jeg ting, men ikke for mye, og det meste skal uansett kastes når jeg drar. For jeg skal dra. Jeg skal dra overalt. Og da trenger jeg ikke ting. En madrass, noen puter å sitte på sammen med en duk på golvet som fungerer som spisebord. Minimalisme. Jeg vil ha åpne vinduer som slipper naturen inn, og renhet som fyller porene. Jeg vil ha plass i hjemmet mitt, stor boltreplass for alt jeg ønsker å gjøre. Ting skal kun være der for funskjonaliteten sin skyld. Bohemstil på kjøkkenet der ingen glass er like og det meste er kjøpt for en krone på loppemarked. Vakkert er relativt. Jeg finner skjønnhet i steiner som er vakre i regnet, ikke gardiner til 8000 kr. Jeg har tenkt på fokusere på livet mitt, ikke hvordan livet mitt framstår for besøkende middagsgjester. Jeg skal leve fritt.

Det slår meg at den eldste aldri vil forstå, hun som samlet sølv for verdiens og statusens skyld, hun som stresset på dyre gardiner og 50 000 kroners sofa. Hun ser på meg som hennes lille akademikerspire, men hun kommer aldri til å vite at jeg ikke studerer for dannelsens skyld, men fordi verden er fantastisk og full av kunnskap og opplevelser. Det verste er vel at den andre, hun som jeg virkelig rensker ut dødsboet til, hun ville virkelig ha forstått det hvis hun var her. Hun ville forstått det helt og holdent, ville ønske å leve det selv, men hun fikk aldri sjansen. Tingene knuget hele livet, ansvaret og plikten slet som en bør med jernmalm på skuldrene hennes til hun gav opp. Hun fikk aldri leve livet sitt fritt, derfor stjal jeg koppen og vil bruke den som påminner på at livet må leves bevisst og aktivt, for fortidens spøkelser ligger rett bak for å tvinge meg inn. Jeg sier farvel til et barndomshjem, et barndomsfengsel, og setter kurs for nye horisonter.

Jeg tar koppen og setter den på bordet i mitt nye hjem. Den fylles med fersk ingefær som dufter sterkt gjennom hele stuen. Vinduene settes opp og jeg nyter regnyret utenfor. Dette er den første dagen i resten av mitt liv. På tide å begynne snart.

Å bli gjenfødt som måse

Jeg har alltid drømt om å være en måse. Disse fuglene som skriker, bæljer seg, stjeler mat, dropper avføring i rette øyeblikk over uvitende turister. De er fantastiske.

Måsene er de opprinnelige anarkistene, og de er fullstendig frie.

De lever i villmark, i urbane strøk, på de vidstrakte fjellviddene, innlands og ved sjøen. De spiser hva det skal være, og det er umulig å bli kvitt dem. De er i krig med alle, inkludert hverandre, og lar ikke noe komme i veien for dem. Så langt de bryr seg så eksisterer ikke andre enn dem. Jeg tar meg tid til å studere dem ved havnen. Flyr og danser i vinden. Arr ved nebbet etter utallige krangler. De er senete slåsskjemper, krigere som bærer sine arr med stolthet.

Og de skriker høyt og tydelig sitt nærvær ut. Det er ingen tvil om at de er her. Beskjedenhet ligger ikke i kortene. Skråking og skvæling og så spiser vi litt fiskeinnvoller. De er ikke kresne, for det handler om å leve, å overleve, og å overvinne. De har vunnet over alle.

Å kalle dem skadedyr er å gå for langt. De er ikke egoistiske og ondsinnede monster som ønsker å ødelegge. Nei, det er menneskene det. Måsene vil heller leve livet.

Jeg husker oppveksten på en liten øy ved havgapet, husker fulle båthavner og et hav av måser og måseskrik.

Måser har en partner for hele livet, og de er villige til å risikere alt for familien. Er det noe som truer maken eller ungene kan ingenting stoppe dem. De river og sliter, skremmer vekk turister og andre, angriper biler og skvæler høyt nok til å skade hørselen. I reiret ligger en liten dunball og klynker. Det er vår igjen og alle er blitt en potensiell fiende for den lille grå dotten i reiret.

Jeg husker at måsene ikke var redd for nordsjøstormene. De skrek høyere enn vinden i desembervindene og duppet på vannet i de høyeste bølger.

Jeg husker at måsene tok av fra vannet og kunne fly ut mot horisonten til de forvant. De er frihet for de kan alltid dra. De kunne fly inn i evigheten. Jeg har alltid drømt om å være en måse. Det ville ikke være noe å rømme fra, ingen å rømme mot, ingen regler, tvang eller konformitet. Man ville hatt makten å ta av med vingene og vente på neste vindkast livet hiver mot seg.

Dagdrømming til vakre tider

Det er presset med oppgaveskriv som gjør at jeg drømmer meg vekk. Jeg er en ekspert på å flykte fra problemene mine. Om to timer skal jeg stå foran en forsamling og snakke om evokative trekk i Descartes meditasjoner, og jeg har ikke peiling på hva jeg skal si. Hodet vil ikke fungere med meg og jeg kjenner magesåret prøver å titte frem bak angsten.

Jeg nekter å la frykten få overtaket. Avgjørelsen blir å drømme seg vekk.

Hodet flykter tilbake til i fjord sommer. Jeg hadde haiket gjennom diverse europeiske land før jeg kom fram til en nasjonalpark i nord-Tyskland. Sliten og litt herjet av merkelige haiketurer som hadde tatt hele dagen krøp jeg under det elektriske gjerdet som separerte gåstien og selve parken, og bestemte meg for å slå ut leir på en eng bak en skog. Det var åpent landskap, litt sommeryr i luften, men en fantastisk solnedgang som malte alle vekster blodrøde. Ryggsekken var slengt ned i en grop og godt skjult med gress, så jeg bestemte meg for å vandre bortover enga. Den strakte seg mil bortover og hjalp til å få landskapet til å virke enormt og luftig.

Da så jeg det. En hesteflokk kom vandrende i min retning. Det var ville hester, majestetiske, gyllenbrune og stolte. De virket ikke så sky, og fortsatte å gå i min retning helt til de var rett ved siden av meg. Dempede stampelyder mot lyngen som dekket engen var det eneste jeg hørte, og den blodrøde fargen på himmelen strøk nedover manene på dem der de vandret sakte i flokk. Jeg begynte å følge dem. Det gikk timer, og de ble vant til meg. Til slutt fikk jeg lov å berøre dem, klappe dem, og til og med prøve å ri på dem. Og solnedgangen holdt seg.

Til slutt tok de opp i en galopp, og jeg var nødt til å gi tapt. Jeg så de løpe hardt ut mot enden av enga mens jeg vinket. Da jeg så opp mot horisonten igjen hadde blodfargen nesten forsvunnet fra himmelen, og jeg visste jeg var nødt å få opp leiren raskt hvis jeg skulle holde meg i dagslys.

Men hodet føres tilbake til nåtiden igjen, og jeg er fanget i studieby med ventende framføring. Det regner ute, og alle vinduer er åpne. Våren er i luften og vandreføttene har begynt å krible for fullt. Det er en hel verden der ute som lokker. Nå gjelder det bare å bite tenner sammen og holde ut.

En kveld for kulde og kunnskap

Det er en slik kveld. Ute er det den samme isnende kulden som henger over hele byen. Inne er det varmt, selv om hverken jeg eller Oleg liker det slik. Vi liker kulde begge to, og derfor lover vi hverandre at vi skal gå ut etterpå. En tur i kulden for å se på stjernene og filosofere mer. Men i mellomtiden må vi være inne. Jeg har åpnet årgangsvinen jeg stjal hjemme i jula, ikke for å flotte meg men fordi det passer.

Vinen er fra 1952, det forbudte året, og vinen er god. For femtifem og et halvt år siden ble alle andre viner av denne sorten hevet ut og knust. Dette fordi mannen som drev vingården blandet druer som ikke skulle blandes. All vinen ble stemplet med rødt blekk som et arr over flasken. Alle flasker ble inndratt bortsett fra de par stykkene som farfar snek seg til. Farfar drakk dem aldri men gjemte dem i kjelleren. De er visst verdt mye idag, men siden verdi er en sosial konstruksjon fjerner vi korken og lar den luftes. Tusen kroner slurken. Det passer til kvelden. Alle som tenker nytt brenner på bålet. Alle de årene etterpå blir bålbitene solgt til høystbydene. Verden er bygd på hykleri og illusjoner.

Kvelden er viktig, for idag lovte Oleg å dele all den kunnskapen som han holder på. Den kunnskapen som kan avgjøre liv og død. Den kunnskapen som gjør alle til nihilister. Oleg er yrkesmilitær og har sett flere kriger. Han vet hvordan verden fungerer. Med ru stemme beskriver han korrupsjon, hykleri, slaveri, ære, feighet. Mennesker er veldig lette å forstå, sier han, og veldig lette å manipulere. Hat arves aldri, det bare genereres på nytt gjennom propaganda i ulike former. Likevel tar man for gitt at media kan sine saker når de snakker om “urgammelt etnisk hat” i balkanregionen, eller at religion skaper krig. Ingenting skaper vold og hat bortsett fra mennesker, og ingenting skaper verre vold enn mennesker som tror på hverandre. Verden er menneskets lekeplass og vi bruker alle elementer i det for å skape situasjonen man er i. Og nettopp derfor er muligheten for forandring både det mest håndgripelige og det mest flyktige i verden. Alt vi trenger er å forandre tankene til noe annet.

Jeg og Oleg er enige. Mennesker styres av to hovedelement. I grunnlaget for handling ligger den frie vilje, ønsket om å forbedre sin situasjon eller fylle ut livet slik vi ønsker. Rundt dette grunnlaget står rammen. Rammen er vårt kulturelle grunnlag. Her ligger alle verdiene våre, troen vår, skikkene våre, normene, følelsen av tilhørighet og alt vi kjenner. Det kulturelle grunnlaget føles fast for de som innehar det, men ser man på noe i globalt perspektiv er det klart hvor mye mennesker kan forandre seg uten å miste sin “menneskelighet”. Man kan se alt mellom alle verdens kulturtrekk, alt fra melanesiske cargo-kulter til kommunistbevegelser til den franske gastronomiske tradisjonen som skapte vinen vi drikker.

Et menneske blir til stor grad styrt av sine kulturelle rammer, og de oppleves faste, men studerer man det nærmere kan noe som virker som håndfast tradisjon faktisk bare være et par generasjoner gammelt, og element som virker nye kan være gamle. Mye av kulturrammer kan styres ved propaganda og kontrollert informasjonsstrøm. Hvis man har vokst opp med noe og det står hjertet nærmest er det ufattelig vanskelig å bedra det. Men det er også mer enn det. I Bosnia Herzegovina levde folk med ulike stempel av etnisitet i papirene som naboer i fred med hverandre, men i løpet av noen uker og måneder på 90tallet ble de revet fra hverandre i frykt og hat. Hvor kom det fra? Propaganda og løgner ble konkretisert med masjerende hærer og blodige angrep. Man trengte først bare en liten gruppe som aggregerte, så blir befolkningen mer og mer polarisert. Ordet på gata er at den gruppen angriper vår gruppe. Vent, er det vår gruppe? Skal jeg definere meg som bosnier som jeg alltid har gjort eller må jeg si jeg er kroat slik som identitetspapirene sier? Man får ikke lenger noe valg. Gamle identiteter eksisterer ikke lenger. Man var enten kroat, serb eller bosniac, men ikke lenger bosnier. Man må velge eller dø. Skyt din nabo eller så skyter vi familien din. På mindre tid enn et blunk er alle vennskapsbånd brutt. Alle kulturelle rammer blir redefinerte. Dette blir vår nye lojalitet. Velg eller dø.

Oleg drikker vin. Om natten hører han skrik. Han har sett mennesker forandre seg til det ugjenkjennelige. “Det å være menneske er å forandre seg så gradvis at man ikke aksepterer at det forandres. Likevel er det alltid nye sider av deg selv å lære”. Man slutter aldri å bli noe nytt. Noen blir monstre. Hva gjør man når alt du kjenner er blitt knust, og det som ligger igjen er frykt og hat. Oleg så på mens en serbisk soldat voldtok en bosnisk muslimsk skolepike. Dette forteller han meg. Han så på og tok seg en røyk. Det var frost da også, og det han merket seg var at blodet som randt mellom bena hennes smeltet snøen under dem. Oleg skjøt soldaten, noen andre skjøt jenta. Oleg skjøt dem også. Han våkner fremdeles og husker blodet som randt ned i snøen. Varmt blod.

Prosjektering er en overlevelsesmekanisme. Man tar all frykt man har for det ukjente, for fienden, for ustabiliteten i landet, framtiden det er usannsynlig at man vil få, familien man tror er død og aldri vil se igjen, og konsentrerer den. Frykten blir til hat, hatet blir ildrødt. Hatet forteller deg at det det eneste hinderet som må vekk for å fjerne dette smertehelvete er “den andre”, uansett hvem den andre er. Den andre er hvem som helst, så lenge han kan blø foran bena dine. Den andre er den du tror er skyld i alle dine problemer. Veien gjennom en krig er rettlinjet; du kommer enten til paradis eller helvete. Det er ingen andre muligheter.

Oleg har mistet troen på menneske og menneskeheten. Det er for få individer som tenker, sier han, og alt for mye hat. Det skal så lite til for å generere mer av dette hatet. En gang ville Oleg redde verden. Nå vil han bare redde seg selv. Prøver man å redde verden spiser den deg opp. Det er for mange mennesker å redde.

Vi har drukket opp vinen og drar ut i isnende vinterluft. Det føles godt. Varmen fanger deg inne, hvisker Oleg mens vi går gjennom stille gater ned mot sjøen. Kulden, derimot, slipper deg fri. varmen er blodet som renner ned i snøen. Hvis han er lenge nok i kulda hører han ikke skrikene om natten, og drømmer heller ikke om blod.

Jeg er ingen. Hvem er du?

Jeg trodde lenge jeg visste hvem jeg var, hvor jeg var på vei, og hvordan verden var rundt meg, jeg tror det blir diagnosert som ungdommens ignorans idag. Det blir klarere jo lengre vi lever jo lite vi faktisk vet. Du vet aldri hvordan du vil reagere før du faktisk opplever situasjonen.

Noen ganger er man en klippe, andre ganger er man sky. Noen ganger er man etikkens norm for god oppførsel, andre ganger er vi slangen selv. Å definere en personlighet er vanskelig. Faktisk nærmere umulig hvis den personligheten er din egen. Vi forandrer oss hele tiden. Den du var igår er ikke den du er idag.

Jeg møtte en filosof i Praha som så på alle trekk av personligheter som iboende personen selv. Det er hvordan vi lever og hvordan omgivelsene formet oss som gjør oss den vi er. Med andre ord er vi en plante som kan velge sitt eget gjødsel. Så enkelt er det jo ikke. Det er så enormt mange faktorer at vi ikke kan kontrollere alle. Men det er jo livet som det skal være: uforutsigbart. Det er derimot vi som velger om opplevelsene våre skal vris til ressurser for oss selv, at alt kan snus til noe positivt. Det ligger jo i tiden å fokusere på selvhjelp og positivitet.

Det jeg finner irriterende er de som spør folk hvem de er. Hva skal man svare på det? Snakker man om jobb, sosialt liv eller noe annet. Mange bruker dette som et middel for å se hvordan folk ser seg selv, og det er effektivt nok. Vårt samlede inntrykk av en person er blanding av den verbale og den subtile kommunikasjonen, prating og kroppspråk. Hva en person sier avgjør på ingen måte et inntrykk. Det er heller det personen gjør som avgjør. Det er innarbeidet i oss å tenke at kroppspråk ikke lyver. Vi er ikke bevisst på dette men vi bruker det til å bedømme hverdagen og alle vi møter.

Vet du hvem du er? Er du sikker? Hvordan kan du vite det uten å ha sett alle sider ved deg selv? Kanskje vi ikke trenger å se alle sider ved oss. Kanskje vi skal gå vekk fra spørsmålet. Det er umulig å besvare, for mennesker er ikke objekter men prosesser. Vi forandrer oss hele tiden, og vil aldri stå i ro lenge nok til å bli definert. Noen trekk tar vi med oss, andre forsvinner med tidens tann. Kanskje det er bra at noen sider forsvinner uten å bli sett. Vil du virkelig vite hvordan du ville taklet en voldtekt? Eller krig? Alle opplevelser gir ikke bare en mulighet til å se ens egen reaksjon men etterlater seg også et merke på personen. Det er opp til personen selv om dette merke skal være positivt eller negativt. Og for å si det konkluderende og kort; det skal ofte ufattelige mengder blod, tårer og tid til for å snu enkelte merker til det gode. Noen av de beste personene i verden har falt under presset. Er du sterk nok?

Til Elin: Svaret på døden

Det kommer tikkende inn en melding. Greske muser synger igjen, og ordene er kloke som alltid. Men da jeg skal svare nekter mobilen å lystre. Du er slem, skriker den til meg, for du har ikke betalt regningen. Jeg kan skylde på lånekassen men det hjelper ikke. Jeg har samme problem som alle andre studenter på denne tiden av året. Jeg er blakk. Men meldingen var viktigere enn noensinne, så jeg velger å svare her.

Jeg satte veldig pris på at det du skrev. Tror det er viktig å konkretisere slike følelser. Det er broren din det er snakk om, og det er ufattelig vanskelig å takle. Du er et veldig empatisk menneske, Elin, men husk at han har fått lov å vokse mye og hatt et godt liv hittil takket være deg. Han er en lykkelig klump. Men er han så gammel som du sier? Han virket som en frisk og rask liten selgryntende dott da jeg møtte han. Jeg kan tenke meg det er hardt for dyr å miste sanser. Og vi kan ikke vite hvor mye de er påvirket av det for instinktene forteller dem å skjule all svakhet. De undertrykker smerte og overkompenserer for tap av sanser for å ha best sjanse for overlevelse. Men jeg tror ikke forklaringen er så enkel. Jeg holder fast på at han er lykkelig. Holdningen hans er mer enn instinkter. Selv om han begynner å merke alderen tror jeg heller fokuset på de små tingene gjør han positiv. Du merker selv hvor glad han er. Selv om han aldrer og merker deg så er han beskyttet av flokken, familien, og føler seg trygg hos dere.

Jeg kan tenke meg den siste setningen gjør det verre å være vekke fra han. Jeg vet ikke hvor lenge han har igjen, men du må prøve å ikke fokusere på det. Tenk heller på all tiden dere har hatt sammen, og at dere vil møtes igjen snart. Jeg mener lillebroren din har hatt ett bedre liv enn mange hans artfrender nettopp fordi du har vært der i hele livet hans. Hvem andre reiser hjem så ofte for å besøke et dyr? Men han er mer enn et dyr og det er nettopp det som er poenget.

Døden har fascinert meg som deg og mange andre før oss. Det skremmer vettet av meg men er likevel betryggende. Det er det eneste faste holdepunktet vi har. Livet er usikkert, døden er det ikke. Jeg lever etter vitenskap og er ikke sikker på ideen om bevisstheten går videre nåt vi dør. Hva om hele vår ide om sinnet og sjelen egentlig bare er elektriske forbindelser i hjernen. Et dult på rett side og vi skifter hele personligheten. Det har skjedd og er dokumentert. Men det er fremdeles mye å finne ut av.

Ideen om sjelen tror jeg utvikler seg fra at menneske nekter å godta en avslutning. Vi greier rett å slett ikke å snurre hodet vårt rundt at vi blir avsluttet. Det er ikke engang et tomrom igjen. Men kanskje det bare er det. Vi mennesker er eksperter å opphøye oss selv og vårt. Gud er skapt i vårt bilde. Selvfølgelig, sier de, selvfølgelig finnes det enn høyere makt. Er vi tilbøyelige til å tro det? Det er ivertfall enklere for mange å godta enn tomhet. På samme måte tror jeg vi opphøyer vår egen bevissthet. Vi nekter å tro at alt vi er av bevissthet er nevronforbindelser. Men siden det er så mye vi ikke vet er det vel betryggende i å tenke at vi kanskje vil oppdage at det er noe mer. Eller ikke.

Kanskje vi bare slutter. Kanskje vi bare ender og det ikke er noe mer. Vi er hamstre som løper i et hjul og så dør vi. Hamsteren kommer ingen vei. Hvorfor løper vi? Er ideen om sjel og det evige liv bare en overlevelsesmekaniske, et instinkt for å beskytte oss for total nihilisme?

Jeg vet hvordan apatisk nihilisme føles, men det er vanskelig å hive seg over til det når man føler så sterkt for et annet individ. Bare eksistensen av den lille dotten hiver alt annet vekk. Hvordan er det mulig å føle så sterkt for noen andre? Vi er slaver av våre egne følelser, og det er kanskje en bra ting. Det er bedre å dø og ha elsket, enn å aldri ha opplevd det du føler hver dag. Du er en empat, Elin. Det er en del av det som gjør deg genial.

Jeg kan ikke gi deg noen annen respons enn å prøve å tørke tårene dine. Jeg vet hvordan det føles. Jeg var 4 timers reise unna da lillesøsteren min døde, og tomheten som følger vil jeg ikke skjule for deg. Men jeg vil høre på deg, og bare si at jeg forstår. Håper det hjelper, om enn bare litt.

Husk at han er her fremdeles. Han vil være her en stund til. Livet er en prosess, men mennesker er ikke koblet for å takle forandring. Alt vi kan gjøre er å utnytte tiden vi har til det fulle.

En sannhet hviskes igår, idag, imorgen

Idag lever vi livet litt lenger enn igår. Er du sikker på du vet hvor du er på vei? Verden er sydende av liv og likevel en avgrunn av tomhet.

Alt er en prosess. Du står aldri stille. Om livet er en vei så er alt i verden noe du går forbi, eller tar med deg et stykke på veien. Man finner andre mennesker, opplevelser, lykke, og depresjon. Du tar det med deg, og etterlater det på et punkt. På slutten av reisen er vi alle alene. Hva du har gjort i mellomtiden blir hvisket ut i sanden. Livet har aldri sin begynnelse, for tenker man på livet så lever man det samtidig.

Vi kan bruke dagene til å utforske verden, til å oppleve mest mulig, til å leve slik vi ønsker, til å føle sansene ut til det ytterste. Spør deg om det er verdt å ofre noe, eller vinne noe. Spør deg hva du elsker i livet, om du lever det eller om du er på vei dit.

Hvor er du idag, igår og imorgen? Eksisterer imorgen? Har livet eksistert fram til dette punkt?

Hva er verden? Hva er mennesket? Hva vil det sies å være et menneske? Man tolker og fortolker og kommer ingen vei. Hundrevis av maur som leter etter sannhet, men som er fanget i egne nett av fortolkninger. Vi ser verden gjennom innlærte kategorier, og kategoriene i seg selv er historiske produkter av liv som er levd tidligere. Disse liv former livene idag og sannheten idag formes av sannhetene alle tidligere liv har levd.

En sannhet som aldri viskes videre forsvinner, men alle sannheter som leves er produkter av de som tidligere er levd og vi vil kanskje derfor aldri være originale, og aldri miste mye hver gang en sannhet ikke viskes videre og dermed forsvinner i sanden når mennesket som levde den går tom for dager.

Alle er mennesker, alle er individer, men likevel lever ingen uavhengig av hverandre. Du ser det han ser som hun ser som alle har sett før. Tanker er tenkt, glemt, levd, og funnet igjen. Man kan miste ting i sanden, men sanden forsvinner aldri, og dermed vil det man mistet aldri helt forsvinne selv.

Til slutt går man tom for sannhet, går tom for dager. Man blir levende spøkelser som vandrer utover sanden. Mennesket blir selv et glemt objekt i sanden, forsvinner som sannhet, og vil aldri finnes igjen. Likevel forsvinner man aldri, og glemte sår vil rives opp igjen, de samme gledestårene vil igjen gråtes. Du lever siden han lever siden hun lever og man vil aldri helt slutte å leve. Selv om hjertet slutter å slå.

Ekskluderende identitetskonstruksjon i minoritetsgrupper

Mange minoritetsbevegelser har kjempet mot fordommer, diskriminering og forfølgelse gjennom årene. Mange opplever det også idag. Å hevde en minoritets posisjon i relasjon til majoriteten er en stadig pågående kamp som aldri blir ferdig. Hvis man slutter å kjempe for det ender man som regel opp med å bli marginalisert, stereotypisert og diskriminert.

I møte med evigvarende motgang er det derfor lett forståelig at mange grupper også tyr til ekskluderende identitetskonstruksjon. I motgang blir man sterkere, og i motgang danner man også interne identitetsmarkører for medlemsskap. Meningen med dette er å skape et hardt skille mellom venn og fiende. Det er enkelt nok; en venn kjenner tegnene, mens en fiende ikke gjør det.

Problemet kommer når nye individ ønsker eller trenger medlemsskap men ikke kommer gjennom. Et godt eksempel på dette er homofile og bifile miljø. I urbane strøk danner det seg fort egne samhandlingsmiljø for seksuell orientering, av åpenbare grunner. Men med eksklusive inngangskoder blir det vanskelig for utenforstående å komme seg inn. Å være homofil eller bifil handler om valg, miljø, mulighet, biologi, osv alt etter hvilket ståsted man har i den debatten, men det er klart at denne orienteringen er en minoritet i forhold til samfunnet generelt. For å finne seg en make må man derfor jobbe hardere enn ellers. Her blir ekskluderende miljø et stort hinder å komme seg forbi.

Eksklusivt medlemskap skaper også polarisering av identiteter. Der minoriteten er i kamp for rettigheter blir medlemmer av gruppen straks stemplet med gruppens identitet som sin primære identitet. Interne identitetskoder blir del av stereotypen til gruppen og ved å internalisere disse mønstrene for oppførsel blir identitetsstempelet evig. Den meget feminine homsen er et eksempel. Her blir et samhandlingsmønster som er naturalisert innen gruppen en dominerende identitetsmarkør i andre kontekster; man blir “homsen”, først og fremst og ingenting på siden. Innen gruppen kan man derimot fremheve andre identiteter man har, og man kan uttrykke seg mer naturlig. Dette skaper igjen polarisering mellom majoriteten og medlemmene i gruppen.

Andre homofile/bifile, som ikke mestrer de interne markørene for samhandling, får mer vansker på å bli medlem, og de mister gjerne muligheten til å uttrykke sin seksuelle retning hvis gruppen, i majoritetens øyne, får talsretten for denne identiteten. Man blir kvalt under de brølende stereotypene som spresser seg fram fra gruppens handlinger.

Man trenger ikke holde denne identiteten som primæridentitet, men mange kan føle seg presset til det på grunn av polarisering. “Enten er du med oss eller så er du imot oss”. Du er venn eller fiende. Blir man til slutt medlem av gruppen markerer denne identiteten seg dominerende hvis du går utenfor gruppens egne relasjoner.

Det man må merke seg er at polarisering er eskalerende. Det blir skismogenese. Jo større forskjeller i identitet og samhandling som blir markert, jo større segregering mellom gruppene skapes det. Begynner man derfor på polariseringsprosessen er det lang vei før identiteten gruppen prøver å kjempe fram blir en naturalisert del av samfunnets kategorier.

Ser man derfor mennesker som nekter å presse fram polarisering av identiteter, kan det være tegn på at bevegelsen har nådd en milepæl. Det er tegn på at det da har vokst opp mennesker som ser på identiteten som en naturlig del av seg, som man ikke trenger å profilere eller kjempe for, og at mennesker de har møtt i livet ikke har noen problemer med dette. Identiteten har fått en naturlig plass i samfunnet.

Man må være bevisst på utviklingsmønsteret til polarisering, for selv om det virker forsterkende på en gruppes muligheter i en viss del av prosessen fram til aksept, vil det nå et punkt der det skader seg selv og dermed motvirker gruppens intensjoner.

Folk innen gruppen må på det punktet også forstå at de ikke har råderett over noen identiteter. Individer står fritt til å representere hva de ønsker. Det er da valgfrihet profileres at saken er vunnet.

(De som ikke ser analogien til islamdebatten i dette innlegget burde skamme seg. Det burde forøvring også alle de som føler de har definisjonsrett over marginaliserte identiteter)

Snøfantasi for et vinterbarn

Jeg eksisterer ikke. Tror jeg. Skillene mellom meg og snøfnuggene som sakte flyter forbi hviskes ut, og jeg slutter å være… eller så er jeg mer enn noensinne. Det er når verden oppleves sidelengs at alle sanser øker til en størrelse som dekker verdensrom og som likevel ser hvert minste støvkorn. Jeg puster og jeg er. Jeg lurer på om ordene mine noen gang vil strekke ut om min egen sfære. Jeg lurer på om jeg noen gang vil bli definert som et menneske. Jeg merker at tankene mine er ord, men mer enn ord, og likevel ingenting. Verden er dempet av en parallell verden av hvit intethet, som lukker oss inne. Det fyller meg med varme. Jeg er mer vinter enn menneske. Jeg merker at tårene renner og fyller sansene med vått, salt, og overveldende følelser fra barndommen, da det var greit å gråte, da vinteren var der og jeg var alene i snø med fnuggene og stjernene og lukten av friskhet som bare kommer med isvær. Jeg la meg ned i det hvite og håpet at hvis det ble kaldt nok ville jeg forsvinne sammen med snøen og verden bare ville være tanker. Tanker som er mer enn ord, og hvitt og tårer. Da forsvant skille mellom meg og verden, og alt var godt.