Om å finne kreativitetens diamanter

Regnet raser ned utenfor. Jeg får en melding. Den er fra Lille-Engel. Hun vil møte meg, diskutere. Jeg har ikke sett henne på et år.

Noen ganger møter man mennesker som er formet ut fra ren inspirasjon. De lyser opp hverdagen din, bringer inn ideer, tanker, diskusjonsemner. Livet blir fullt av håp, framtid og arbeidslyst. Man produserer; malerier blir malt, diktene komponeres, essayene skrives ned. En kort diskusjon med noen setninger gir deg ideer for 5 nye statuer som alle skal være konstruert av rust.. eller tåke… eller lage en refleksjon av damp som skal vare. Inspirasjonen biter deg i nakken. Livet er verdt å leve.

Jeg kjenner to slike personer nå. Den ene er min kjære Elin, som fungerer som hovedinspirasjon og fyrtårn i en merkelig hverdag. Selv om hun ikke er klar over det selv så har hun reddet meg mange ganger. Hun er personen som sprer livsglede, kreativitet, spennende ettertanker, og positive blikk. Hun er genial, og er min Muse.

Men nå føler jeg at jeg er utro. Lille-Engel har tatt kontakt igjen. Hun fikk kallenavnet fori hun har ansiktet til en engel, pyntet med kort blondt hår og skarpe blå øyne. Kunstner av yrke og tilfeldig student på antropologifag. Snart skal hun på kunsthøyskolen. Kanskje. Lille-Engel har inspirasjonens effekt på meg.

Vi møtes på byen. Hun er boblende positiv og vi snakker om alt. Regnet hamrer verre enn vanlig. Vi ender opp på kafe og ser på regnet oversvømme verden utenfor. Diskusjonen går på alt fra tåke i trærne over fjell, jeger-sanker samfunn,og traumeoffer, til framtiden, krigsoffer, og perspektivisme. Dagen blir lang. Vi drar til en kunstnervenn av henne og spiser vegetarmiddag.

…

Nei. Vil ikke kalle det utroskap. Det er heller positivt. Som å finne to gylne diamanter i flere tonn med gjørme. Et mirakel at man fant en, så finner man to. Jeg skal gjøre det eneste rette. En dag skal de introduseres for hverandre. Tenk hvordan gnistrene vil fly. Kreativiteten vil eksplodere.

En sannhet hviskes igår, idag, imorgen

Idag lever vi livet litt lenger enn igår. Er du sikker på du vet hvor du er på vei? Verden er sydende av liv og likevel en avgrunn av tomhet.

Alt er en prosess. Du står aldri stille. Om livet er en vei så er alt i verden noe du går forbi, eller tar med deg et stykke på veien. Man finner andre mennesker, opplevelser, lykke, og depresjon. Du tar det med deg, og etterlater det på et punkt. På slutten av reisen er vi alle alene. Hva du har gjort i mellomtiden blir hvisket ut i sanden. Livet har aldri sin begynnelse, for tenker man på livet så lever man det samtidig.

Vi kan bruke dagene til å utforske verden, til å oppleve mest mulig, til å leve slik vi ønsker, til å føle sansene ut til det ytterste. Spør deg om det er verdt å ofre noe, eller vinne noe. Spør deg hva du elsker i livet, om du lever det eller om du er på vei dit.

Hvor er du idag, igår og imorgen? Eksisterer imorgen? Har livet eksistert fram til dette punkt?

Hva er verden? Hva er mennesket? Hva vil det sies å være et menneske? Man tolker og fortolker og kommer ingen vei. Hundrevis av maur som leter etter sannhet, men som er fanget i egne nett av fortolkninger. Vi ser verden gjennom innlærte kategorier, og kategoriene i seg selv er historiske produkter av liv som er levd tidligere. Disse liv former livene idag og sannheten idag formes av sannhetene alle tidligere liv har levd.

En sannhet som aldri viskes videre forsvinner, men alle sannheter som leves er produkter av de som tidligere er levd og vi vil kanskje derfor aldri være originale, og aldri miste mye hver gang en sannhet ikke viskes videre og dermed forsvinner i sanden når mennesket som levde den går tom for dager.

Alle er mennesker, alle er individer, men likevel lever ingen uavhengig av hverandre. Du ser det han ser som hun ser som alle har sett før. Tanker er tenkt, glemt, levd, og funnet igjen. Man kan miste ting i sanden, men sanden forsvinner aldri, og dermed vil det man mistet aldri helt forsvinne selv.

Til slutt går man tom for sannhet, går tom for dager. Man blir levende spøkelser som vandrer utover sanden. Mennesket blir selv et glemt objekt i sanden, forsvinner som sannhet, og vil aldri finnes igjen. Likevel forsvinner man aldri, og glemte sår vil rives opp igjen, de samme gledestårene vil igjen gråtes. Du lever siden han lever siden hun lever og man vil aldri helt slutte å leve. Selv om hjertet slutter å slå.

Fremtidens tendens

Ved en illusjonell tillit for skadeskutte individer
uante konsekvenser
Men ikke katastrofer
bare mangel av kontroll

Galskapens opprivende latter

Galskapens opprivende latter
som strekker seg fra nervene i tærne
rasende opp kroppen
sitrende elektrisk
kastende ut i bølger
sinnsyk klokkeklang med hodet styrtende bakover
strømmen flyr ut av munnen i latterhyl
og akkurat da forstår du det
alle andre tar feil
og du har rett helt alene
eller kanskje det ikke er annet enn ironi
da kommer lattertårene
og gråten.

Tekstrabbel sent på natten

Jeg trenger råd fra en som har all viten i verden og ingen viten i det hele tatt
alt vi vet er at vi intet vet, og det er viktig å huske nå.

jeg føler det eneste halmstrået i livet svinne vekk fra meg, og hele samfunnsdyret tar opp sine skitne føtter og tramper meg ihjel.

Jeg vil skrive. Det er det jeg ånder for, det eneste som gir meg drift framover.
Ord,tanker og virvelvind.
Men jeg vet ikke hva jeg gjør.
Hva gjør en tekst bra? Er det et håndverk som skal finpusses etter kunstens regler? Absolutt!
Men hvordan vet man at man gjør rett?
Det er ingen fasit på tekst, og god tekst sier seg selv når den er der.
Friheten og kreativiteten på en tekst kan være vakker, men kun hvis man har kommet til det punkt der man har overvunnet teksten i seg selv….

jeg vet hva jeg tolker som kunst i tekst, og føler jeg ikke er dum nok til at det er helt ubetinget, men likevel vet jeg ikke om jeg kan skrive slik jeg ønsker.
Vil jeg noengang skrive ut historiene i hodet mitt? Komponere det perfekte dikt?
Jeg vet ingenting, og er for treg til å lære. Er litteraturvitenskap en omvei, eller er jeg lat?
Burde jeg skifte til det? Kaster jeg bort tiden min på et annet dødt fag?
Jeg vet det er bortkastet å spørre om dette, for “svarene må man finne selv”….

….men det skremmer meg ulidelig å vite at hvis jeg ikke har tankene jeg tror jeg har og ikke kan skrive teksten når tiden kommer…… så har jeg ingenting å leve for….

hvor mye blod er tekst verdt? Er det verdt det å dø for det perfekte dikt? Hvem kan dømme perfeksjon?
Ligger det ett dikt skrevet på en sporadisk notatside slengt rundt i aristoteles’ ideverden?

Mennesket er kanskje det verste utgangspunktet til å dømme noe, spesielt åndsverk, siden vi blir påvirket at alt rundt oss til slike grader at vi er nærmest uvitende om det.
… likevel gjør vi det med glans…

…..kanskje problemet mitt ligger i relasjoner til mennesker og ikke til teksten i seg selv..
verden er kun slik man definerer den selv. Hvis jeg blir kongen med ny skjorte kan jeg vinne.
Jeg kan skrive den perfekte tekst, for jeg kan le av all kritikk. Du kan ikke skade en som ler av alt, aldri tar standpunkt bare avstand. Men da blir det jo ikke den perfekte tekst men bare et symbol på autonomi.

jeg skal gi ut et poetisk verk. Sidene skal være blanke. Det trengs bare en person som liker det før man har vunnet….

jeg roter nå… det er sent og jeg er gal og jeg vil aldri oppnå den eneste drømmen jeg har….
…. jeg tror jeg aldri vil forstå essensen med tekst.. eller kanksje jeg allerede har gjort det, men at mitt guddommelige tekstvesen bare var en lusen ballong…

Skyggespill og ordløgn

Vel vitende at verden er kulisser
formaliteter
bygge ut en vei av illusjoner, sten for sten, til et liv, en verden og en norm
vi lever i en norm
sosial konstruksjon, for stenene vi legger ut er dem under egne føtter
så glemmes handling,
og sten blir bare sten
verden blir en konstant

den mest skremmende tanke
at vi føler kontrollen hvile
i stener vi selv har lagt på ujevn grunn

Selvdestruksjon

Det er en av de dagene der tid ikke eksisterer, verden er ond, og tankene ikke vil sitte i ro. Jeg er i manisk humør. Manisk natt. Iskald luft, og to ben som prøver å løpe fra mine egne kongnitive konstruksjoner. Jeg er hjemme, men jeg finner ikke ro. Tar opp alle vinduer for å fri meg fra fengselet jeg er i, men da er jeg utsatt. Jeg lukker dem igjen. Jeg vil hvile, men er rastløs. Jeg vil trene det av, bli sliten, men jeg er allerede sliten. Jeg er i midten av alt, og derfor ingenting. Arbeidet ligger. Jeg har ikke tid, men det ligger. Tykke, tykke bøker med kunnskap, geniale tanker og godt formulerte tekster, skrevet av andre enn meg, som jeg må huske til en eksamen, som jeg liker å lese, men som jeg ikke greier å huske, og verden minner meg på at jeg aldri vil kunne skrive.

Et menneske er ikke en verdi i seg selv. Vi er merkelige små vesener som bygger vår tilværelse. Vi har bygget det ganske langt. Konstruert sivilisasjoner, kulturer, normer og sanksjoner. Vi er ekspert på å kvele oss selv, og monsteret vi bygger er kommet ut av kontroll. Du må vinne over monsteret for å være av verdi. Det er ikke nødvendig å si at jeg har tapt.

Jeg la alle mine kort på ord. Vakre vakre ord. Jeg tenkte i mine unge naive dager at noe så vakkert som ord aldri kan skade noen. Ord konstruerer idealverdener som gir fluktmuligheter fra den avskyelige ekskrementelle verdenen vi lever i. Med ord kan jeg stå på en klippe i Andes. Jeg sprer mine vinger og flyr, og jeg er et fritt individ. Jeg eksisterer, jeg har rett å eksistere. Verden er det vakreste, verden er frihet, og ord, tekst, kan gi meg vinger og fri meg. Verden er i ordene.

Da er det desverre slik at ordene er en slem herskerinne. Ordene er en slik vakker kunst, men det menneskelige individet, det skitne lille dyret med sin arroganse, trivialitet og hykleriskhet, er ikke verdig en slik kunst. Det må tuktes, pines, rives opp av abstraksjonens klør og pisker. Selv da er det ikke en verdi, for et menneske kan ikke forstå dette. Kunsten er utenfor rekkevidde. Vi kan kun gi et ekko av skjønnheten, av kunsten.

Jeg er ikke verdig. Tretten år med pine, med lenker og tortur, og det eneste jeg har er tomhet. Jeg har ikke engang et ekko av ordene. Det er da det slår meg. Ordene har aldri vært hos meg. Jeg har aldri lidd. Det er bare min menneskelige beskrivelse av situasjonen, og den menneskelige arrogansen er alltid til stede. Det går ikke vekk. Jeg kan derfor aldri få kunsten, og aldri hvile. Det slår meg hardt.

Jeg la alle kortene mine på ordene, og de har aldri vært der. Nå har jeg ingenting. Jeg er ikke engang verdt å være menneske. Skal jeg delta i en verden der jeg aldri vil være mer enn bunnslam, som mål for andres kritikk og selvgodhet? Det er bare meg ordene ordene. Kanskje de blir bedre hvis de blir skrevet i blod… nei, nå bare dramatiserer jeg igjen. Ord er i en verden av abstraksjon. Den verden vil jeg leve i, men jeg er ikke verdig. Jeg har ikke tankene, jeg har ikke roen. Jeg vil aldri få oppleve den eneste gleden jeg noen gang har ønsket meg.

Tid eksisterer ikke, verden er ond. Det er for varmt nå, ikke kaldt, og jeg lurer på om jeg vil oppleve ro hvis jeg bare får kaoset til å slutte. Vil dette være å gi opp?

Ordkunst

Jeg har alltid ønsket å skrive. Det begynte ved den første teksten jeg skrev. Det var som en overhengende rus. Ordene malte seg over papiret og skapte illusjoner, ideer, tanker, verdener. Dette var på barnskolen en gang. Begynnelsen av året da trærne utenfor malte seg i rødt. Det regnet. Jeg skrev. Ordene formet seg rundt og rundt med kråkeskriften min. alle lyder forsvant. Verden eksisterer kun i tanker.

Siden den dagen har jeg skrevet, og derfor har jeg verdt. Det er forfatter jeg ønsker å bli, eller, skribent kanskje. Egentlig har jeg lyst til å være alene med mine egne tanker. Forme mine egne ord, dikt og verdener. Jeg blir sliten av å tenke på konkurransen i bransjen, og hvor liten sjanse det er for kunne klare å leve et verdig liv på så lite som man tjener på å være ukjent teksprodusent i verden.

Jeg har alltid vært besatt av ideen av svarte streker mot hvit bakgrunn. Det er en naturlig tendens forårskapet av skrivingen. Jeg sverget lenge på kun å skrive på papir, og å kun bruke mine spesialpenner med jerntipp og utflytende blekk. Jeg begynte å male da ordene og tegningene ikke tilfredstilte trangen for det svarte og hvite.

Skriver lite, ikke mye, og det meste er rot. Ord i seg selv er en verden, og jeg kommer sjelden forbi kreftene til hvert enkelt ord. De skaper totalvrak av diktningen min. det blir besatt av ord, og det tar over meg med makt. Diktene blir dårlige men for en liten stund spiller det ingen rolle, for bare gleden ordene kan gi meg oppveier alt.

……jeg er avhengig av ord.

Stålglimt

ordløs ordre. Tankebeskjed

Som sender en underdanig

På knær

Nerven i blodet setter liv i brann

Som et siste slag for viljen

Så tapes kampen

Beskrivelse av en negotativ tilstand

En verdensintimitet stående som et tomrom mellom individene

en klar sannhet som er uforstått,

med ulike meninger utrykt i motsatte posisjoner

to mennesker og en utrolig vakker ensomhet