Om Isdronningen

Snø. Det var snø overalt. Snø i luften, i porene, i nesen. Snø langt inne i kjeledressene som skulle holde oss varme. Jeg husker den isklumpen som snek seg ned nakken, nedover ryggen. Smeltet sakte.

Tykke snøfiller fylte hele verden. Det var bare den lille bakken som eksisterte, den lille bakken mellom husene, akebrettene, du og jeg. Du var en bylt av grønn kjeledress. Min var blå. Alt annet ble fylt av snø. Vi fikk tak i istapper. Jeg klatret opp og hentet den største til deg. Du smilte. Vi hadde ikke lov til å gå dit, for fjellet var farlig. Du gikk aldri. Jeg hentet for deg.

Jeg lagde en snømann. Du lagde din litt større. Jeg pyntet min med granbar. Da rev du den ned. Vi fikk latterkrampe da, og startet snøballkrig.

Du vant, med glans og uten problemer. Så ødela du resten av snømannen min, hoppet på den. Du lo. Jeg husker snøfillene satt seg i håret ditt. Rødt hår mot det hvite. Og blå øyne gjemt bak votten da du spiste litt snø. Snødronningen. Isdronningen. Du var så vakker den dagen.

Jeg kysset deg da. I snøen. I det hvite. Og alt forsvant. Bare hvitt.

Du så rart på meg. “æsj”, sa du, og gikk din vei. Jeg tilga deg aldri for det.

Utfordre alle hindringer

Konseptet klatring fascinerer meg. Kanskje det er noe med det å kunne utfordre enhver hindring og komme over den. Verden blir rekategorisert. Ingenting står i veien lenger. Du er kun hindret av dine egne evner. Det er kun du som er grensen i verden.

Jeg snakker ikke om kontrollert klatring med tau, spesialsko, sikringsutstyr og annet pusleri. Jeg hater regler, lovverk og hindringer, så hvorfor skal jeg innføre meg i en regulert sport? Da jeg begynte å fatte interesse for dette konseptet var jeg fattig hybelboer langt ute i bygdenorge. Jeg hadde ikke råd til utstyr men jeg hadde fjell og mine egne hender. Dagene ble tilbrakt vandrende i skog og fjell, men man blir mektig lei av å gå på stier. Derfor kombinerte jeg gløden for å gå utenfor allfarsvei med ønsket om å utfordre mine egne omgivelser.

Konseptet jeg kom fram til kaller jeg friklatring. Man trenger ikke utstyr eller rette klær. Alt man må ha har man med seg; en hjerne, sterke ben og sterke armer. Jeg klatret opp fjell på de bratteste delene, kravlet meg opp loddrette fossefall, gikk på brevandring uten sikringssytem. Noen kalte meg gal eller suicidal. Jeg elsket det.

Det som disse utfordringene lærte meg var å ta kontroll over egne omgivelser. Det er ikke nødvendig å forme seg etter regler som andre har satt før. Man må teste det ut selv. Det er gjennom praksis at man lærer best. Og det er verdt å nevne at det er gjennom fare at man har det mest gøy.

Farlig var det. Jeg tilbrakte mange timer på en fjellhylle en gang, fordi kanten jeg gikk på raste ned. Jeg falt ned en foss en annen gang. Heldigvis var det ikke så altfor langt ned. Det er lett å dømme feil på en mosegrodd fjellside og plutselig trakke på den biten av grøntfor som ikke har noe under seg. Men man lærer. For hver tur, og hvert skritt lærte jeg landskapet litt bedre. Jeg krøp meg inn på hjort, på villrein, på turgåere (som bråker mer enn gravemaskiner i stillheten der ute). Jeg mestret omgivelsene og jeg mestret meg selv. Det var ufattelig befriende.

Nå som jeg er student boende midt i sentrum av en by finner jeg meg ofte i å savne den friheten jeg hadde tidligere. Her er de nærmeste fjell fulle av idioter på tur, og man må langt fra byen for å finne skikkelig natur. Men jeg kan trøste meg med at det kun er noen måneder til sommereventyrene starter.

En kveld for kulde og kunnskap

Det er en slik kveld. Ute er det den samme isnende kulden som henger over hele byen. Inne er det varmt, selv om hverken jeg eller Oleg liker det slik. Vi liker kulde begge to, og derfor lover vi hverandre at vi skal gå ut etterpå. En tur i kulden for å se på stjernene og filosofere mer. Men i mellomtiden må vi være inne. Jeg har åpnet årgangsvinen jeg stjal hjemme i jula, ikke for å flotte meg men fordi det passer.

Vinen er fra 1952, det forbudte året, og vinen er god. For femtifem og et halvt år siden ble alle andre viner av denne sorten hevet ut og knust. Dette fordi mannen som drev vingården blandet druer som ikke skulle blandes. All vinen ble stemplet med rødt blekk som et arr over flasken. Alle flasker ble inndratt bortsett fra de par stykkene som farfar snek seg til. Farfar drakk dem aldri men gjemte dem i kjelleren. De er visst verdt mye idag, men siden verdi er en sosial konstruksjon fjerner vi korken og lar den luftes. Tusen kroner slurken. Det passer til kvelden. Alle som tenker nytt brenner på bålet. Alle de årene etterpå blir bålbitene solgt til høystbydene. Verden er bygd på hykleri og illusjoner.

Kvelden er viktig, for idag lovte Oleg å dele all den kunnskapen som han holder på. Den kunnskapen som kan avgjøre liv og død. Den kunnskapen som gjør alle til nihilister. Oleg er yrkesmilitær og har sett flere kriger. Han vet hvordan verden fungerer. Med ru stemme beskriver han korrupsjon, hykleri, slaveri, ære, feighet. Mennesker er veldig lette å forstå, sier han, og veldig lette å manipulere. Hat arves aldri, det bare genereres på nytt gjennom propaganda i ulike former. Likevel tar man for gitt at media kan sine saker når de snakker om “urgammelt etnisk hat” i balkanregionen, eller at religion skaper krig. Ingenting skaper vold og hat bortsett fra mennesker, og ingenting skaper verre vold enn mennesker som tror på hverandre. Verden er menneskets lekeplass og vi bruker alle elementer i det for å skape situasjonen man er i. Og nettopp derfor er muligheten for forandring både det mest håndgripelige og det mest flyktige i verden. Alt vi trenger er å forandre tankene til noe annet.

Jeg og Oleg er enige. Mennesker styres av to hovedelement. I grunnlaget for handling ligger den frie vilje, ønsket om å forbedre sin situasjon eller fylle ut livet slik vi ønsker. Rundt dette grunnlaget står rammen. Rammen er vårt kulturelle grunnlag. Her ligger alle verdiene våre, troen vår, skikkene våre, normene, følelsen av tilhørighet og alt vi kjenner. Det kulturelle grunnlaget føles fast for de som innehar det, men ser man på noe i globalt perspektiv er det klart hvor mye mennesker kan forandre seg uten å miste sin “menneskelighet”. Man kan se alt mellom alle verdens kulturtrekk, alt fra melanesiske cargo-kulter til kommunistbevegelser til den franske gastronomiske tradisjonen som skapte vinen vi drikker.

Et menneske blir til stor grad styrt av sine kulturelle rammer, og de oppleves faste, men studerer man det nærmere kan noe som virker som håndfast tradisjon faktisk bare være et par generasjoner gammelt, og element som virker nye kan være gamle. Mye av kulturrammer kan styres ved propaganda og kontrollert informasjonsstrøm. Hvis man har vokst opp med noe og det står hjertet nærmest er det ufattelig vanskelig å bedra det. Men det er også mer enn det. I Bosnia Herzegovina levde folk med ulike stempel av etnisitet i papirene som naboer i fred med hverandre, men i løpet av noen uker og måneder på 90tallet ble de revet fra hverandre i frykt og hat. Hvor kom det fra? Propaganda og løgner ble konkretisert med masjerende hærer og blodige angrep. Man trengte først bare en liten gruppe som aggregerte, så blir befolkningen mer og mer polarisert. Ordet på gata er at den gruppen angriper vår gruppe. Vent, er det vår gruppe? Skal jeg definere meg som bosnier som jeg alltid har gjort eller må jeg si jeg er kroat slik som identitetspapirene sier? Man får ikke lenger noe valg. Gamle identiteter eksisterer ikke lenger. Man var enten kroat, serb eller bosniac, men ikke lenger bosnier. Man må velge eller dø. Skyt din nabo eller så skyter vi familien din. På mindre tid enn et blunk er alle vennskapsbånd brutt. Alle kulturelle rammer blir redefinerte. Dette blir vår nye lojalitet. Velg eller dø.

Oleg drikker vin. Om natten hører han skrik. Han har sett mennesker forandre seg til det ugjenkjennelige. “Det å være menneske er å forandre seg så gradvis at man ikke aksepterer at det forandres. Likevel er det alltid nye sider av deg selv å lære”. Man slutter aldri å bli noe nytt. Noen blir monstre. Hva gjør man når alt du kjenner er blitt knust, og det som ligger igjen er frykt og hat. Oleg så på mens en serbisk soldat voldtok en bosnisk muslimsk skolepike. Dette forteller han meg. Han så på og tok seg en røyk. Det var frost da også, og det han merket seg var at blodet som randt mellom bena hennes smeltet snøen under dem. Oleg skjøt soldaten, noen andre skjøt jenta. Oleg skjøt dem også. Han våkner fremdeles og husker blodet som randt ned i snøen. Varmt blod.

Prosjektering er en overlevelsesmekanisme. Man tar all frykt man har for det ukjente, for fienden, for ustabiliteten i landet, framtiden det er usannsynlig at man vil få, familien man tror er død og aldri vil se igjen, og konsentrerer den. Frykten blir til hat, hatet blir ildrødt. Hatet forteller deg at det det eneste hinderet som må vekk for å fjerne dette smertehelvete er “den andre”, uansett hvem den andre er. Den andre er hvem som helst, så lenge han kan blø foran bena dine. Den andre er den du tror er skyld i alle dine problemer. Veien gjennom en krig er rettlinjet; du kommer enten til paradis eller helvete. Det er ingen andre muligheter.

Oleg har mistet troen på menneske og menneskeheten. Det er for få individer som tenker, sier han, og alt for mye hat. Det skal så lite til for å generere mer av dette hatet. En gang ville Oleg redde verden. Nå vil han bare redde seg selv. Prøver man å redde verden spiser den deg opp. Det er for mange mennesker å redde.

Vi har drukket opp vinen og drar ut i isnende vinterluft. Det føles godt. Varmen fanger deg inne, hvisker Oleg mens vi går gjennom stille gater ned mot sjøen. Kulden, derimot, slipper deg fri. varmen er blodet som renner ned i snøen. Hvis han er lenge nok i kulda hører han ikke skrikene om natten, og drømmer heller ikke om blod.

Livet flyter. Alle dør alene

Jeg strever med å finne en mening med noe som helst. Jeg reflekterer idag, og merker meg at alle plassene jeg en gang kjente er forandret. Stedene jeg vokste opp kjenner jeg ikke igjen. Hus er blitt revet og bygget opp igjen. Folk dør eller flytter vekk. Ting forsvinner.

Livet er veldig flytende. Jeg får nye venner hver måned. Gamle forsvinner. Jeg kjenner ingen fra barndomsbygda lenger. Det er blitt et fremmed sted. Folk fra ungdomsskolen har heldigvis forsvunnet. Det er ubehagelig å møte dem igjen. De jeg kjente på videregående ringer fra tid til annen men man vokser så fort fra hverandre. Den ene er kapitalistgeni på vei mot en gyllen karriere, den andre studerer media i Volda. Den siste og mest kjære har dratt tilbake til hjembygda, fått seg odelsgutt, gård og jaktlisens. Hva skal man si når man møtes? Vi har ingen felles kjente lenger, og deler ingen interesser. De forsvinner de og.

Familie er det samme. Slekt deles i to deler. Man har de som er sekundærslekt, som man prater med på ubehagelige slektsmøter der alle sammenligner karrierer, potensiale til barna sine, og materielle goder de har skaffet seg siden sist. Kvalmt. Så har man den ekte familien. Dette er de man har kontakt med, som man er glad i, som er de som bekymrer seg hvis man plutselig forsvinner. Det er merkelig dette med å bli voksen. Familien trekkes unna, man sosialiserer heller med venner og skaper en familie av det. Dette er det som er forventet. Men det føles heller som man har mistet familien man en gang hadde.

Venner man har, som skal erstatte familie du aldri kan få tilbake, forsvinner like fort som de kommer, og man finner seg til å lure hva en venn egentlig er. Man kan dele hele livet med noen få slike individer. Så våkner man plutselig opp en dag. En bor i Østerrike, noen andre i Russland. En har dratt til New York, en annen stakk av til Mongolia og gav aldri lyd fra seg igjen. Vennene som lovte at man aldri skulle svikte hverandre er ikke der lenger. Man ender alltid opp alene.

Menneske pakker rundt seg med distraksjoner og ting man legger mening i, men helt på slutten så vet man at ting bare er objekter, og at ingen egentlig kjenner deg helt. Og kanskje vil ingen kjenne deg helt. Alle eventyrene du har hatt har bare gjort deg så skadet at du ikke greier å forholde deg til andre. Man ender alltid alene og ensom. For noen er dette den største frykt. Men ingen slipper unna. Dette er en selvfølgelighet.

Alle dør alene. Det finnes ingen god moral som snur prosessen. Vi lyver alle til hverandre, og livet flyter videre fortere enn vi liker. Om noen strakser er det for sent. Snart har du mistet en sjanse til. Men stresser du med å rekke alt så mister du også alle sjansene du kjemper for å rekke. Trikset er kanskje å bare la det flyte, men likevel gripe dagen. Det spiller ingen rolle. Vi ender alle opp som jord.

Jeg greier ikke snakke med noen ikveld, for det er ingen som ønsker å høre det jeg sier. Men selv om alle er alene, og man vet at livet egentlig ender i tomhet, så hjelper det å banke på hos en venn og ta et glass vin ved peisen. Livet virker litt mindre brutalt, og litt mindre kaldt. Selv om du vet at om noen måneder, om et år, så forsvinner den vennen og. Livet går videre. Mennesker legger få spor igjen. Jeg velger å sitere Heraklit: “du kan ikke trå to ganger i samme elv. For nytt vann flyter forbi deg.”

Romledyret og barneeventyr

Det er mye man merker seg når man kommer til seg selv over bøkene kl 4 om natten og merker at man har lest for lenge. Hele gata er stille, smauene er dunkle og hører man ekstra godt etter hører man svisjene etter Sandvikens liga av smygende katter der de smyger seg rundt med en saftig Bergensrotte i kjeften.

Men det er ikke stille. Ikke helt stille. Romlende, som fra magen på et demonisk beist, kommer en basslyd dundrende gjennom huset. Brøøøøl, snooork, kremt. Er det en huttetu som har brutt seg inn? Er det monsteret som bodde under senga da jeg var 5 som har kommet tilbake? Brøøøøl, snoooork. Det må minst være en helveteshund som lager det bråket. Jeg nekter plent å tro at naboen under meg kan lage slike lyder. Huset rister for hvert brøl.

Jeg luller meg inn i troen på at barndomsmonsteret er kommet tilbake. Dette er på ingen måte negativt. Monsteret var relativt snilt og likte å bli klødd bak øret. Og så laget han slike rumlelyder som dette. Lydene lignet mistenkelig på minnene om pappas snorking, men det er en annen historie. Monsteret hadde ikke noe navn, men jeg kalte han romledyret noen ganger. Romledyret lærte meg å gå på sneglejakt, å finne dyretråkk i skogen, hvordan å klatre opp de eldste grantrærne og hvordan jeg skulle brøle romledyrbrøl.

Han likte å komme når alt annet var stille. Natten var det beste tidspunktet. Da var alle andre i dvale, og ingen merket at vi klatret opp på trollstenen bak huset en sommernatt for å leke hauk. Men mamma merket derimot noen ugler i mosen da hun fant meg hengende etter skjorta i bjørka nedenfor stenen neste morgen. Er du fornøyd med resultatet, spurte hun. Hvorfor skulle jeg være det? Romledyret fløy mye lengre.

Romledyret lærte meg å lage stinkbomber i små glasskrukker. Sjøvann, ekkelgjørmegugge, og de rette små urtene som han pekte ut gav en forferdelig stank. Søsteren og hennes lille vennegjeng ble selvsagt målet. Men dette var tiden da hun faktisk var større enn meg og jeg fikk svi. Som straff ble jeg sent ut til steinbruddet nedenfor skogen for å finne padder. Man kunne aldri få nok padder. Men de kunne jeg beholde selv, for jeg var raskere enn alle andre og romledyret hadde jo lært meg disse dyretråkkene. Plutselig var jeg borte, men søsteren visste ikke at jeg kunne ligge på lur nede i krattet på nærmeste busk bare noen meter fra dem. Det hadde romledyret lært meg.

Romledyret forsvant da jeg var 6 og vi flyttet til byen. Det var mye asfalt, og der var ikke lenger lov å gå barbent, for glassbrot lå lurkende på fortauene. Imidlertidig var fortauene like brede som hovedgaten var hjemme. Og det var ingen sauer der, merket jeg. Dette var rart. Og ingen skog. Hvor var alle dyrene? Hvis det ikke var dyr der hva skulle man leke med da? Jeg fikk streng beskjed av mamma at rottene ikke skulle lekes med. Rottene i fabrikkområde var på størrelse med bevere. Måsene sa hun ingenting om, men de hadde til gjengjeld ingen manerer. Så lærte jeg at det fantes andre barn.

Samtidig forsvant romledyret, men han kommer nesten tilbake de gangene jeg overnatter under åpen himmel i skog og mark og alt lukter mose og råttent løv. Eller de gangene man våkner opp midt på natten og man hører vinden ta hardt i en flaggstangsnor. Men bare nesten. Romle. Brøøøl.

Skjønnheten, udyret og den evigvarende stillheten

Har du noengang følt deg som uhyre? Som i skjønnheten og uhyre? Der du er det polariserte onde i kontrast mot det gode?

Jeg er det ondes representant som dansende beveger meg som en møll rundt det lyset, godheten. Det jeg egentlig vil er å ta del i varmen og lyset, ta del i alt det som er godt, å bli akseptert. Jeg vet derimot ikke hvordan å si det, så jeg tar på meg mitt onde slør og spiller den onde drakeherren du vil at jeg skal være. Hvis du kaller meg ond kan jeg gjerne bli ond.

Det er kanskje for det beste. Slik slipper jeg å skitne til det gode. Jeg skal la det stå der varm, urørt og elsket som i skjæret av brennende stearinlys. Selv skal jeg vandre inn i kulden vekk fra det gode sentrum. Jeg skal dra til utkanten og trosse vær og vind. Hvorfor? For å bevare det gode. Jeg skal ikke ødelegge det jeg holder nærmest hjertet. Du skal ikke blø for mine sår.

Men kulden er kald og isende vindt og knugende mørke blir bare brutt av tordenskrall. Jeg er ikke sterk nok. Det er derfor jeg er ond. Jeg vet jeg kommer til å ødelegge deg til slutt så du må ta min unnskyldning nå, lik en ridder gir sitt liv for det han tror på. Jeg mener ikke det jeg gjør, men alt jeg tar på blir av same ondskap. Jeg gjør mine nærmeste vondt, derfor er jeg dømt å gå i mørket.

Jeg er uhyre med drakevinger. Jeg er mørkets vandrende budbringer. Jeg vil slukke ditt lys til slutt. Bare hør min bønn og røm din vei, røm før jeg får tak i deg, for når jeg gjør det vil jeg markere deg med det samme mørke jeg bærer i meg og du vil aldri føle lykke igjen.

Flykt nå og aldri se deg tilbake, for her er bare vinden, kulden og en evigvarende stillhet.

Tanketråder

I luften.
En tynn strek av teori.
En eim av fruktbare tider.
En fortid i inspirasjon, minner og tilstedeværelse.
Vinden skifter og håret er grått.
Det ligger høst i tanker.
Og ro.
La oss leve i tankene nå.

Besteforeldre (2)

Dette er oppfølgeren til dette innlegget. Det er nå på tide å vandre over på min fars side av familien.

Farmor og farfar er del av Norges skjulte, eldre og arrogante såkalte “adelssosietet”. Dette er et større nettverk med eldre gråhårede skjeletter som mimrer om sine dager i solen da arbeidere var arbeidere og overklasse var overklasse. De er medlem av hemmelige mannslosjer som møtes over sigarer, brandy og slitne skinnstoler, eller de er overlegne husfruer med klirrende smykker som er sine menns pyntedukker og mestrer selskapslivets små kunster.

Farfar styrte vinmonopolet i sin tid, og siden dette krevde vinsmaking på jobben ble han utstyrt med bil og sjåfør lenge før slike kjøretøy var allemannseie. Følelsen av overlegenhet forsvant aldri. Selv når det voktede nabolaget rundt herregården forsvant og ble erstattet med en gigantisk kirkegård satt han med benene på bordet og lo sin kraftige latter. Jeg vil aldri glemme den latteren. Min farfar var en grusom mann. Med latter hevet han seg over alle rundt seg. For han var alle andre idioter. Det var en smart taktikk. Ingen kunne røre han, ingen kunne vinne diskusjoner. Latteren brølte og overdøvet alt. Til slutt lærte man seg å unngå samtaler med han. Da ble det mindre ubehag for alle.

Jeg hadde to samtaler med farfar i mitt liv. Først var jeg bare barnet. Jeg ville lære meg vinsmaking. Nedlatende bemerkninger og karakteristisk latter fikk meg til å gråte. Det tok flere timer for far å dra meg ut fra under flygelet. Jeg nektet å si et ord til noen på en uke har jeg fått høre i ettertid. Den andre gangen var jeg gryende tenåring med opprørsideer. Jeg trente meg i flere kampsporter og vandret byens slumområder nattestid for sportens skyld. Jeg ville prøve evnene mine i praksis. Det var ikke få fiskere og stamsalker som endte opp med arr fra mine never. Farmor ble fra seg av at jeg menget meg med slik berm. Forsvaret mitt var at jeg ikke gjorde det. Jeg gikk alene. At de valgte å provosere meg var deres feil. Hun var hysterisk. Jeg hadde jo tross alt kniv. Farfar fikk høre om dette og trakk på seg sin nedlatende mine. Ungdoms villskap var ikke noe nytt, og han hadde tenkt å skyte ned hvert eneste politiske argument jeg kom med. Han kalte meg en idealist, en ordlærd drømmer uten erfaring på livet. Det tok hver nerve i kroppen å ikke slå han ned. Jeg gikk ut uten et ord. Det var høstnatt og skogen som tilhørte eiendommen var mørk og luktet jord. Jeg slo neven min mot en trestamme til både hånden og stammen gav luften en stram duft av metall.

Min farmor var farfars rake motsetning på mange måter. Beskyttet av familienavn og penger fra ung alder gikk hun nærmest upåvirket gjennom krigsårene. Hun ble belært i musikk på europeiske skoler og ble kjent som sangsvalen i miljøet. Trippende på piano og med en trent stemme fikk hun fanget farfars blikk. Han fant nytelse i opera og med henne på armen ville han framstå svært så kulturell. Hun ble hans og sangsvalen ble fanget som husfrue i gullbur. Farfars arroganse gnidde av og hun ble straks klar over sin overlegne status. Hun var streng mot min mor som aldri var god nok. Til slutt nektet mamma å besøke dem. På barnebarna var hun mildere. Det var fire av oss, og tre falt under vingen. Min søster ble overøst med perler og parfymer. Hun skulle tidlig krøkest til å bli en fugl passende det samme gullburet. Meg likte hun ikke. Jeg greide ikke oppføre meg og ble alltid mønstret opp mot min søster. Hun hadde vært heldig med genene og hadde modellutseende fra ung alder. Høylydte sukk kom hver gang jeg ble stilt opp ved siden av dette vesenet, og hun hadde ingen problemer med å lufte fortvilelsene mens jeg var i rommet. Hun lurte på om moren min hadde skadet seg under svangerskapet, om jeg var testet for diverse syndromer og lignende. Alltid like hyggelig å høre.

For noen år siden døde farfar. Han hadde romstert rundt i vinkjelleren sin da hjertet plutselig gav ut. Farmor fant ham, ble hysterisk, og slekten ble samlet. Jeg var i begravelsen og så mange aldrende snobber gi sine takker til mannen. Jeg hadde avsmak i munnen. Det ville ikke en gang føles godt å danse på graven. Hevnen min ble revet vekk. Den hadde aldri eksistert, hvor enn vel planlagt den var. jeg ville bare vekk derfra.

Farmor ble nå ensom i sitt bur, og begynte å reflektere over sin egen situasjon og livet. Hun er gammel og alene. Huset er stort og eiendommen større. Det blir mye stillhet om kveldene. Den en gang så arrogante er blitt ydmyk. Jeg sender brev til henne nå, og får brev tilbake. Håndskrevne tykke brev om alt som skjer og hvordan livet går. Helsen skranter. Hun tenker mye på døden. Hun er så takknemlig for brevene, og jeg hører ikke et vondt ord om meg lenger. Jeg har lenge overgått det tidligere bildet av meg selv , og nyheter om akademiske suksesser når ørene hennes. Hun er stolt. Jeg føler ingenting. Brevene jeg sender gir meg brev tilbake, og en unik mulighet til å få innblikk i hennes egen oppfatning av verden. Jeg ville gjerne vite hva som lå under den formelle overfladiske masken hun holdt for gjester. Det skuffet meg å se at den bare skjulte et livredd lite barn som føler seg forlatt av sitt burs vokter. Huset et et dukkehjem og hun er Torvalds lille ekorn. Desverre vandret aldri min farmor ut døren.

Besteforeldre

Jeg har alltid misunnet dem som har de søte koselige besteforeldrene. Klisjeen er gammel; de bor i en rød stue med en litt halvvill hage, og bestemoren serverer nybakte sjokoladekjeks. De er snille og alltid glad for selskap.

Mine besteforeldre er ganske annerledes. Vi kan begynne med morssiden. Morfar kreperte lenge før jeg var født. Ifølge rykte var han snill. Mormor, derimot, er ikke snill. Fra så tidlig som jeg kan huske har hun vært den store matriarken på min mors side. Når vi var på besøk satt hun i stolen sin bak det mørklakkerte skrivebordet. Jeg fikk høre gylne historier om hennes rolle som hotellmagnat i de gode gamle dager. Jeg har kun opplevd henne som pensjonist, men hun oppretthold verdigheten og arrogansen i mange år. Etter pensjonering tilegnet hun all sin tid til sin enorme boksamling. Dagene brukte hun på å lese. Det beste minnet jeg har om henne er at hun satt ved skrivebordet med nesen nede i en bok. Ordbøker og diverse oppslagsverk lå spredt utover bordet. Jeg ville gjerne være med på den tiden. Jeg snek meg inn, satte meg med en bok under bordet og underholdt meg selv. Lukten av gamle bøker og knirking av papir gjør meg fremdeles nostalgisk. Oppførte jeg meg bra fikk jeg sjokolade.

Slike gode øyeblikk var desverre sjeldne. Hun brukte gjerne sin alder og mektige stemme til å knuse andre. Søsteren min nekter å snakke med henne etter å ha blitt kalt en løssluppen tøs en gang for mange. Mormor har det med å komme med subtile fornærmelser. Det er umulig å forsvare seg men ordene svir. Hun skaffet seg mange fiender. Jeg var heldig og endte opp som yndlingen. Med perfekt karaktersnitt og interesse for bøker fant hun et yngre selv i meg og innlemmet meg i skoledagene i Storbritannia og Sveits. Jeg skulle gjøre det hun aldri kunne. Hun ble tvunget til å ta over hotellet isteden for broren sin. Jeg skulle bli akademikeren hun aldri ble.

Nå er mormor gammel. Hun har vært gammel så lenge jeg har husket. I en alder av 96 år og med stor protest ble hun flyttet på pleiehjem. Hun ble pleiernes mareritt. De siste årene har den imponerende hjernen begynt å falme. Hun greier ikke lese mye lenger og tror jeg er moren min hver gang jeg kommer på besøk. Mamma er død. Ved siste besøk var vi tilbake til andre verdenskrig. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte finne hennes russiske elsker så han ikke ble tatt av tyskerne. Jeg lovet. Resten av tiden bruker hun på å fortelle meg at ingen elsker henne, at hun er helt forlatt i verden. Jeg tenker stille at det har hun dratt på seg selv. Hun glemmer igjen og jeg blir til moren min. Vi er tilbake på 50-tallet. Jeg går derfra med en merkelig tomhet. Følelsen er klarere enn noensinne. Identiteten vår er en sosial konstruksjon og like solid som aske i vinden. Om noen år vil mormor dø. Det som skremmer meg er at ingen vil huske henne. Glanstiden med dronningen på tronen er forbi. I fortiden falmer alle farger.

Dialektrabbel og språkfilosofi

Følger opp dialekttankespinnet til Virrvarr med noen få bemerkinger. Hun skriver om tabuet rundt hennes egen (godt gjemte) Fredrikstaddialekt. Beskrivelsene av en kulturell klassekamp rundt de tjukke L-ene passer godt inn i mine egne erfaringer med folk fra østlandsområdet. Sokrates’ personlige muse og dronning kommer nemlig fra Totenområdet og det har blitt mange diskusjoner rundt emnet. Den landlige østlandsdialekten hører bondeverden til og er ikke noe å samle på. Derimot mener hun at min dialekt er stilig. Hun hermer i vertfall etter den nokså ofte.

Selv mener jeg at østlandsdialekten er fascinerende. Både fordi den skiller seg så vidt fra min egen men også fordi den er så sjelden å høre. Den blir gjerne skjult eller slukt opp av andre dialekter. Grunnen til dette kan være mange. Jeg tror en av dem er sanksjonene man møter i dialektenes egne områder. Det er i hjemmet man tuktes.

Innlegget skal ikke handle om østlandsdialekter men min egen dialekt, for uansett for mye min kjære muse liker dialekten så har den sine problemsider. Jeg vokste opp på diverse øyer og småbygder ute ved kysten på den mest avsideliggende delen av vestlandet. Man kjører ikke tilfeldigvis forbi. Flere ferjer og milevis med tvilsom asfalt må til før man er hjemme. Der ute finner man den sterkeste rulleR i landet og mange ord som er uforståelige fra bygd til bygd. De unge og håpefulle har selvsagt ikke like original dialekt som de lokale stammefolkenes eldre prater rundt bålet, men den er likevel original nok til å gjøre seg uforståelig utenfor hjemmetraktene. Møter med slekt er alltid like interessant siden jeg må snakke saaakte og tydelig til tross for at mennesket har kjent dialekten i 20-30 år. Episoden som utartet seg i helgen var derfor ikke uventet. Sol, varmt, og fire mennesker rundt et lite kafèbord i Bergen, tre er fra østlandet mens den siste er vestlandsk. To av personene har aldri hørt dialekten min før. Jeg bryter inn samtalen med en lett kommentar. Man skal jo bryte isen. Det blir stille. Ikke en god stillhet men en pinlig pause i samtalen mens jeg ser ansikt som sakte prøver å tenke seg fram til hva det var jeg sa. Kvekket jeg? Hmmm. Samtalen plukker seg opp igjen. Jeg velger å holde munn.

Jeg er stolt av dialekten min og velger å tviholde på den. Det er greit at jeg blir misforstått selv i Bergen, at jeg blir tatt for nederlender i Oslo eller skotte i Trøndelag og oppover. Verden er jo tross alt mer enn Norge.

Hjemtraktene er tykkeste nynorsk urskog bare noen få kjøretimer fra Ivar Aasens hjem. Dessverre hadde jeg gleden av å vokse opp i en bokmålfamilie. Jeg var tidlig leselarve og rotet gjennom familiens gigantsamling av støvete halvdanske bøker som gjorde meg mye bedre enn lærere som reagerte på bokmål med smekk over fingrene på små barn. Jeg flasket meg selv opp på tradisjonelt riksmål og fikk nynorsken på skolen. Alle skolebøker var skrevet “riktig”. Jeg forsto ikke da hvorfor Platon, Nietchze, Wittgenstein og Sartre valgte å skrive feil men de gjorde nå det. Da de tider kom at jeg fikk velge selv valgte jeg det som sto hjertet nærmest. Jeg tenkte i dansk grammatikk, så hvorfor ikke skrive slik også. Det viste seg at bokmålen min ikke var bokmål (og at nynorsken vi lærte egentlig ikke var nynorsk). Jeg ble nødt å lære meg en slags unnskyldning av samnorsk man kalte bokmål for ikke å få ørefik. Senere fikk jeg innblikk i hvor mange former for nynorsk som egentlig finnes og hvor dårlig offentlig skolegang egentlig er. På videregående fikk jeg ikke kjøpe bøker på bokmål, for selv om bokhandelen hadde fått bestillingen min så trodde de det var en feil. Hvorfor skulle noen ha bøker på bokmål. Det gjorde meg ikke noe. Informasjonen i bøkene var jo den samme, og hvorfor ikke støtte minoritetsspråket. Idag føler jeg meg språkløs, og prøver å skrive forståelig nok for virrete professorer. Jeg finner meg selv i å savne å lese nynorsk overalt, og blir forbannet når seminarledere sier stolt at vi kan skrive semesteroppgaver på både norsk og nynorsk. Det er bra at dialekten min passer til å skjelle ut folk hvis jeg trenger det.