Ordkunst som nådeløs elskerinne

Ord. Det er ord det er snakk om igjen. Jeg har mistet dem. Forsvunnet. Verden hater meg og jeg hater alt. For ordene er alt jeg har. Er ordene vekk er jeg vekk. Jeg eksisterer ikke lenger.

Det er eksamen. Fortelle i små ord og niftige setninger hva som foregår, hvordan verden er konstruert. Hva forteller disse filosofene som jeg skal formidle om? Det er filosofi. Alt det er snakk om er ord. Glorifiserte forfatterspirer som kaller seg filosofer.

Nietzsche hvisker meg i øret. Jeg forstår han godt. Godt formulert, renskåret språk med fallemmer, skjulte stier, og hele verdener gjemt i seg. Jeg prøver selv. Det er platt. Ordene kommer ikke til meg slik de kom til han.

Problemene ligger kun i meg selv. Råtnende hjerneceller prøver å fikse problemer jeg aldri skulle hatt. Jeg vet hva som ødelegger ordene for meg. Det samme problemet som alltid: mennesker. Vandrende fordummende apekattsvin som lever sine overfladiske, platte liv og grynter i vei mens de slafser i seg hele verden.

Mennesket vet ikke hvordan mennesket skal leve.

Verden er full av geniale mennesker. Men de skjuler seg. Jeg vet hvem de er. Mine små inspirasjoner. Inspirasjonen Elin, Lille-Engel, kommunistfrøene og anarkistkrigerne. Men de gjemmer seg og jeg er ikke verdt dem. Jeg feiler dem. Apekattsvinene smitter meg med sin avskyelige vortevals, og jeg blir en av dem. Horer meg i vei mens jeg glemmer drømmene mine. Glemmer hva det er å leve.

Jeg hater menneskeheten, for jeg kan aldri bli del av den. Og jeg kan aldri leve uten den. Jeg er et støvkorn som farer inn i luftventilen. Skal sendes ut i forurenset byluft og forsvinne. Nei. Har aldri eksistert. Mennesket Sokrates har aldri eksistert. Er bare et jaget dyr. På tide å forsvinne.

Røm vekk inn i skogene. Røm vekk fra deg selv, fra ordene, til den verdige eksistensen som aldri vil komme. Kom igjen. Du har bein. Løp løp lille gris. Aldri skal du sove.

…jeg er sliten.
…jeg vil ikke mer.

Hvorfor er alt en krig? Hvorfor er alt en kamp? Hvorfor er paradis alltid tre steg vekk? I rekkevidde for alt jeg elsker men ikke meg selv.

…kanskje meg må lære å elske meg selv?

Ord? Er du der?

Tanketråder

I luften.
En tynn strek av teori.
En eim av fruktbare tider.
En fortid i inspirasjon, minner og tilstedeværelse.
Vinden skifter og håret er grått.
Det ligger høst i tanker.
Og ro.
La oss leve i tankene nå.

Fremtidens tendens

Ved en illusjonell tillit for skadeskutte individer
uante konsekvenser
Men ikke katastrofer
bare mangel av kontroll

Tekstrabbel sent på natten

Jeg trenger råd fra en som har all viten i verden og ingen viten i det hele tatt
alt vi vet er at vi intet vet, og det er viktig å huske nå.

jeg føler det eneste halmstrået i livet svinne vekk fra meg, og hele samfunnsdyret tar opp sine skitne føtter og tramper meg ihjel.

Jeg vil skrive. Det er det jeg ånder for, det eneste som gir meg drift framover.
Ord,tanker og virvelvind.
Men jeg vet ikke hva jeg gjør.
Hva gjør en tekst bra? Er det et håndverk som skal finpusses etter kunstens regler? Absolutt!
Men hvordan vet man at man gjør rett?
Det er ingen fasit på tekst, og god tekst sier seg selv når den er der.
Friheten og kreativiteten på en tekst kan være vakker, men kun hvis man har kommet til det punkt der man har overvunnet teksten i seg selv….

jeg vet hva jeg tolker som kunst i tekst, og føler jeg ikke er dum nok til at det er helt ubetinget, men likevel vet jeg ikke om jeg kan skrive slik jeg ønsker.
Vil jeg noengang skrive ut historiene i hodet mitt? Komponere det perfekte dikt?
Jeg vet ingenting, og er for treg til å lære. Er litteraturvitenskap en omvei, eller er jeg lat?
Burde jeg skifte til det? Kaster jeg bort tiden min på et annet dødt fag?
Jeg vet det er bortkastet å spørre om dette, for “svarene må man finne selv”….

….men det skremmer meg ulidelig å vite at hvis jeg ikke har tankene jeg tror jeg har og ikke kan skrive teksten når tiden kommer…… så har jeg ingenting å leve for….

hvor mye blod er tekst verdt? Er det verdt det å dø for det perfekte dikt? Hvem kan dømme perfeksjon?
Ligger det ett dikt skrevet på en sporadisk notatside slengt rundt i aristoteles’ ideverden?

Mennesket er kanskje det verste utgangspunktet til å dømme noe, spesielt åndsverk, siden vi blir påvirket at alt rundt oss til slike grader at vi er nærmest uvitende om det.
… likevel gjør vi det med glans…

…..kanskje problemet mitt ligger i relasjoner til mennesker og ikke til teksten i seg selv..
verden er kun slik man definerer den selv. Hvis jeg blir kongen med ny skjorte kan jeg vinne.
Jeg kan skrive den perfekte tekst, for jeg kan le av all kritikk. Du kan ikke skade en som ler av alt, aldri tar standpunkt bare avstand. Men da blir det jo ikke den perfekte tekst men bare et symbol på autonomi.

jeg skal gi ut et poetisk verk. Sidene skal være blanke. Det trengs bare en person som liker det før man har vunnet….

jeg roter nå… det er sent og jeg er gal og jeg vil aldri oppnå den eneste drømmen jeg har….
…. jeg tror jeg aldri vil forstå essensen med tekst.. eller kanksje jeg allerede har gjort det, men at mitt guddommelige tekstvesen bare var en lusen ballong…

Selvdestruksjon

Det er en av de dagene der tid ikke eksisterer, verden er ond, og tankene ikke vil sitte i ro. Jeg er i manisk humør. Manisk natt. Iskald luft, og to ben som prøver å løpe fra mine egne kongnitive konstruksjoner. Jeg er hjemme, men jeg finner ikke ro. Tar opp alle vinduer for å fri meg fra fengselet jeg er i, men da er jeg utsatt. Jeg lukker dem igjen. Jeg vil hvile, men er rastløs. Jeg vil trene det av, bli sliten, men jeg er allerede sliten. Jeg er i midten av alt, og derfor ingenting. Arbeidet ligger. Jeg har ikke tid, men det ligger. Tykke, tykke bøker med kunnskap, geniale tanker og godt formulerte tekster, skrevet av andre enn meg, som jeg må huske til en eksamen, som jeg liker å lese, men som jeg ikke greier å huske, og verden minner meg på at jeg aldri vil kunne skrive.

Et menneske er ikke en verdi i seg selv. Vi er merkelige små vesener som bygger vår tilværelse. Vi har bygget det ganske langt. Konstruert sivilisasjoner, kulturer, normer og sanksjoner. Vi er ekspert på å kvele oss selv, og monsteret vi bygger er kommet ut av kontroll. Du må vinne over monsteret for å være av verdi. Det er ikke nødvendig å si at jeg har tapt.

Jeg la alle mine kort på ord. Vakre vakre ord. Jeg tenkte i mine unge naive dager at noe så vakkert som ord aldri kan skade noen. Ord konstruerer idealverdener som gir fluktmuligheter fra den avskyelige ekskrementelle verdenen vi lever i. Med ord kan jeg stå på en klippe i Andes. Jeg sprer mine vinger og flyr, og jeg er et fritt individ. Jeg eksisterer, jeg har rett å eksistere. Verden er det vakreste, verden er frihet, og ord, tekst, kan gi meg vinger og fri meg. Verden er i ordene.

Da er det desverre slik at ordene er en slem herskerinne. Ordene er en slik vakker kunst, men det menneskelige individet, det skitne lille dyret med sin arroganse, trivialitet og hykleriskhet, er ikke verdig en slik kunst. Det må tuktes, pines, rives opp av abstraksjonens klør og pisker. Selv da er det ikke en verdi, for et menneske kan ikke forstå dette. Kunsten er utenfor rekkevidde. Vi kan kun gi et ekko av skjønnheten, av kunsten.

Jeg er ikke verdig. Tretten år med pine, med lenker og tortur, og det eneste jeg har er tomhet. Jeg har ikke engang et ekko av ordene. Det er da det slår meg. Ordene har aldri vært hos meg. Jeg har aldri lidd. Det er bare min menneskelige beskrivelse av situasjonen, og den menneskelige arrogansen er alltid til stede. Det går ikke vekk. Jeg kan derfor aldri få kunsten, og aldri hvile. Det slår meg hardt.

Jeg la alle kortene mine på ordene, og de har aldri vært der. Nå har jeg ingenting. Jeg er ikke engang verdt å være menneske. Skal jeg delta i en verden der jeg aldri vil være mer enn bunnslam, som mål for andres kritikk og selvgodhet? Det er bare meg ordene ordene. Kanskje de blir bedre hvis de blir skrevet i blod… nei, nå bare dramatiserer jeg igjen. Ord er i en verden av abstraksjon. Den verden vil jeg leve i, men jeg er ikke verdig. Jeg har ikke tankene, jeg har ikke roen. Jeg vil aldri få oppleve den eneste gleden jeg noen gang har ønsket meg.

Tid eksisterer ikke, verden er ond. Det er for varmt nå, ikke kaldt, og jeg lurer på om jeg vil oppleve ro hvis jeg bare får kaoset til å slutte. Vil dette være å gi opp?

Ordkunst

Jeg har alltid ønsket å skrive. Det begynte ved den første teksten jeg skrev. Det var som en overhengende rus. Ordene malte seg over papiret og skapte illusjoner, ideer, tanker, verdener. Dette var på barnskolen en gang. Begynnelsen av året da trærne utenfor malte seg i rødt. Det regnet. Jeg skrev. Ordene formet seg rundt og rundt med kråkeskriften min. alle lyder forsvant. Verden eksisterer kun i tanker.

Siden den dagen har jeg skrevet, og derfor har jeg verdt. Det er forfatter jeg ønsker å bli, eller, skribent kanskje. Egentlig har jeg lyst til å være alene med mine egne tanker. Forme mine egne ord, dikt og verdener. Jeg blir sliten av å tenke på konkurransen i bransjen, og hvor liten sjanse det er for kunne klare å leve et verdig liv på så lite som man tjener på å være ukjent teksprodusent i verden.

Jeg har alltid vært besatt av ideen av svarte streker mot hvit bakgrunn. Det er en naturlig tendens forårskapet av skrivingen. Jeg sverget lenge på kun å skrive på papir, og å kun bruke mine spesialpenner med jerntipp og utflytende blekk. Jeg begynte å male da ordene og tegningene ikke tilfredstilte trangen for det svarte og hvite.

Skriver lite, ikke mye, og det meste er rot. Ord i seg selv er en verden, og jeg kommer sjelden forbi kreftene til hvert enkelt ord. De skaper totalvrak av diktningen min. det blir besatt av ord, og det tar over meg med makt. Diktene blir dårlige men for en liten stund spiller det ingen rolle, for bare gleden ordene kan gi meg oppveier alt.

……jeg er avhengig av ord.

På asylet

Jeg husker ikke mye, men det var natt og et forferdelig regnvær. Jeg hadde gått i flere timer. Jakken var gjennomvåt, jeansen surklet for hvert skritt, og små kaskader av vann rant ned fra håret mitt og ned i nakken. Jeg var en druknet katt.

Det var så sent at de få lysene som ville kunne skimtes gjennom været var slukket for lengst, men jeg kom til slutt til et hus med utebelysning. Hus er feil ord å bruke. Det var en diger gammel fasilitet, sikkert offentlig, og murpusset var sprukket og vitnet om mange års hvile på grusgården den var bygget i.

Jeg gikk gjennom den eldgamle porten. Skrittene mine rullet gjennom den åpne plassen. Grusen knaste under skoene. Jeg vandret opp til døren. Glasset var knust. Jeg tråkket på det også og gikk inn. Gangene var tomme. Intet lys, ingen lyder utenom regnet som raserte alle vinduer i bygget. Jeg stod der lenge, bare hørte på regnet og ekkoet det ga nedover korridoren. Det var murvegger her også, med skjulte murstein under. Alt var grått i mørket. Alle katter er grå her, tenkte jeg. Jeg gikk videre.

Jeg kom til et rom. Dyøren var åpen på gløtt og en liten linje av lys snek seg ut og avsløre det skitne gulvet. Ikke mer grått. Jeg gikk inn. Den ene veggen var bygd av glass. Et lite stearinlys sto ved glasset. Over det satt en bøyd skikkelse med pledd over. Jeg fikk bilder av sjamaner i hodet. Magiske mennesker som leker med ilden og magien. Denne skikkelsen holdt hånden sin over flammen. Det luktet brent kjøtt.

Jeg gikk bort, satt med overfor mennesket og stirret på to brune øyne som ble lyst opp av ilden. Regnet hamret som maskingevær. “Du vet hvorfor du er her”. Stemmen var knirkende. Øynene lyste opp under pleddet. “Ja, det gjør jeg”. Stillhet. Regn. Jeg tok hånden min opp og holdt den over lyset.

Nattskandaler og tankespinn

Jeg tenner den første sigaretten for natten. Det er min vane det. Sigarett etter sigarett. Helt ubevisst går det. Helt til jeg må skifte pakke. Det er slik jeg holder øye med hvor mange jeg tar. Natten er full av humørfullt stormvær slik jeg liker det. Setter meg i vinduskarmen og nyter de tykke dråpene smelle mot ruten som små kamikazesoldater. Renner nedover og forsvinne de de utallige slukene som utgjør vår verden. En eneste stor rennesten er det. Til slutt er det vi som renner vekk og slutter den evige råtne syklusen. Nesten poetisk er det. Jeg gleder meg til å bli jord. Sigaretten har brent seg ned til filteret. Pakken er tom. Jeg har sittet lenger enn jeg føler.

Den neste pakken skal røykes i gatene. Jeg liker det. Vandrer i de små smugene lik en jeger i skogen. Den urbane jeger. Dette er mitt territorium. Svart frakk usynlig mot de slitne murveggene. Forbi glorete lys, halvfulle sauer som sjangler fra bar til bar og kvinner i sine horete utkledninger og håpefulle blikk. Jeg går videre og videre. Ny pakke. Regn har gjort nakken gjennomvåt. Jeg er glad jeg har mestret teknikken med å holde sigaretten gjemt inne i hånden. I sin lille hule. Det er en glød og en ild inne i hånden, men der er bare jeg som vet om den. Mitt lille våpen.

Nå tar vinden seg opp og jeg føler kulden lang inne i margen som et rivende udyr. Jeg er gjennomvåt og føler at jeg burde trekke inn. De rekende små sauene har forlatt gatene. Vinden blåser alt skrot videre mot en ukjent plass. Stormen har mistet litt av sjarmen. Det er så kaldt at jeg har hodepine. Jeg finner mitt hus, min dør, kommer meg inn, finner igjen vinduet. Det er fremdeles kaldt, som om jeg trakk kulden inn i huset med meg. Det er vel klærne. De er våte. Jeg finner garderoben, skifter, og åpner en ny pakke. Ny sigarett. Lett bensinlukt fra zippolighteren. Jeg merker at halsen er rå. For mye røyk kanskje. Nikotinrusen er ivertfall langt på vei. Jeg kommer ikke til å sove i natt.

Jeg finner meg i å fundere på situasjonen. Det har seg slik at mitt hus, min dør pg mitt vindu ikke egentlig er mitt. Jeg okkuperer, som det heter. Et lite ubebodd hus fikk sin lille rotte. Jeg har laget meg et hi her. Det skulle bare mangle. Det er tross alt i mitt territorium.

Jeg ser meg selv som en slags menneskeobservatør. Jeg jobber som en vitenskapsmann, analyserer de utallige sidene ved dette merkelige dyret. Alle dets tendenser, vaner og livsløp må forstås. Det er en slik enkel art, men likevel så kompleks. Jeg tenner en ny sigarett og setter meg i vinduet. Våte klær er byttet ut med tørre, varme. Ute er gatene tomme, men det regner fremdeles hardt. Ny sigarett, lighteren flammer opp.

I vs Me

I mitt lille hode eksisterer en debatt om kunst. På den ene siden står særegne individer fram (det vil si de fleste, for tydeligvis er vi alle spesielle) og skriker ut av deres utrykk må respekteres, for deres genialitet er ikke enda forstått. De er deres eget sentrum av verden. På den andre siden finner vi de som produserer utrykk for utrykkene sin skyld. De er separert fra kunsten sin, og finner seg utrolig heldige for å kunne skape det. De er tilbedere ved kunstens alter. Det er som George Meads arbeider, der han nevner konstruksjonen av “I” og “me”, der “I” er oss og inntrykkene vi får, og “me” er vår rolle som aktør i samhandlingsrelasjoner. Kunsteren som knytter seg til kunsten sin prøver å styrke sin rolle som aktør. De vil knyttes til genialiteten ved utrykket, som om det var født ut som en del av dem selv.

Hvordan kan man ta noen som helst seriøse, hvis det er sjanse for at de bare jobber for ideen av dem selv. De legger sine krefter i et image som blir deres offentlige bilde, og bruker så dette til å skille seg ut av mengden.

Dette bildet de lager av seg selv blir en statisk presentasjon av et menneske. Siden det praktisk talt er et faktum at mennesker er dynamiske, tvetydige små dyr, så er det latterlig at et slikt forsvar skal kunne fungere. Desverre er vi også små hyklere og dumme nok til å gjenta feilene våre til det uendelige. Det er nettopp slik at mange lever på dette. Umodne små, selvhøytidelige individer som suger andre tomme for bekreftelser for å styrke sitt indre bilde av et velfungerende image.

Danse over sommersang

Danse over sommersang

virvel av dufter reisende barndomsminner

med luft, latter og drømmer om de som skal bli

og som en gang var

siste solstråle vandrer over mose, gress og ukjent

dagen glir til sommernatt