Om likestilling og artsrasisme

Hvorfor setter så stort skille mellom dyr og mennesker? Jo større avstand man setter seg mot den konstruerte andre, jo enklere er det å demonisere den. Ved å sette avstand mellom oss mennesker og andre dyr så muliggjør vi en objektivisering av dyr som igjen tillater bestialske handelsordninger.

Mennesket er et dyr. Så enkelt er det. Vi er i underkategorien pattedyr som setter oss sammen med brøleaper, hval, katter og hjort. Hvorfor skal vi sette så stor forskjell mellom oss? Hvorfor sette opp et skille?

Et dyr som blir pint skriker i smerte. Dyr føler frykt, du føler frykt. Det er ikke stort skille mellom dyrs kommunikasjonsmetode: vi skriker i angst på samme måte som en hjort gjør når den er trengt opp i et hjørnet av jegeren. Til og med tonefallet er det samme.

Ville du tillatt at andre mennesker ble behandlet slik som husdyr blir idag? Ville du levd livet ditt i en trang, skitten bås, med manipulert kraftfor som det eneste gode? Ville du ønsket at barnet ditt ble revet fra deg som nyfødt?

Jeg får sterke reaksjoner hvis jeg sammenligner behandlingen av kyllinger, kyr og sauer med Auschwitz. Hvorfor reagerer folk? I Auschwitz ble mennesker ført som krøtter inn til sin egen død, eller behandlet uhyrlig til de utslitt kollapset og døde. Det er nettopp dette som skjer i kjøttfabrikkene idag. Jeg har sett nok kyr i USA som står knehøyt i avføring hele livet, før de brutalt blir kvestet og partert mens de fremdeles er i live. Hvorfor skal vi tillate slike handlinger?

Man har et valg. Handle eller ikke handle. Man kan se på og gi fra seg ansvar, men det er ikke så enkelt. Selv å ikke handle er en handling i seg selv. Hvert passive øyeblikk så resignerer man seg med situasjonen. Ville du stått og sett på hvis et menneske ble slått i hjel på gaten? Ville du sagt det ikke var ditt ansvar?

Å ikke handle er å akseptere. Det er ren feighet. Skapninger lider ufattelige skjebner. Og man står og ser på.

Man er selv forbrukeren som skaper behovet. For hver som tar et standpunkt mot slike handlinger blir det mindre behov. Husk at det er forskjell på hva som er skrevet i loven, og hva som er rett og galt. Ta egne valg i livet, og vær stolt av den du er.

En god venninne er odelsjente på gård. Nå er det lammetid. Gården er liten, hun er med på hver fødsel og gir alle navn. Alle de små ulldottene blir flasket opp og får springe fritt rundt på jordet sammen med mødrene og resten av flokken. Venninnen har satt opp høyt gjerde med tykke stolper og sterkt gitter i tilfelle rovdyr lusker rundt. Hun vil ikke at dyrene skal dø. Hun er glad i dem. Men ulven skal ikke skytes. Rovdyr skal det være i naturen. Ansvaret ligger på henne for å holde dem vekk fra lammene.

Da eldstebukken ble syk sov hun i låven sammen med han for å holde han rolig. Hun gjorde det samme da hesten var opprørt. Hun slakter slik alle andre gjør. Hun vet jeg ikke aksepterer drap, men hun har tatt sitt valg. Hun driver gård slik familien har gjort i generasjoner, og livet går sin gang. Men hun er stolt over at dyrene lever gode liv før de dør. De er ikke handelsvarer, men en del av livssyklusen.

Fremmedgjøringen av andre arter har gått for langt. På tide å få kontakt med virkeligheten igjen. Vil du virkelig vite sannheten bak kjøttstykke som ligger i butikken? Ingen lave priser er verdt slik bestialitet.

Døden strøk meg over hodet

Jeg holdt på å dø en gang. Etter medisinens regler så burde jeg ikke være her lenger. Men det er ok.

Kanskje det er derfor jeg ikke greier å ha tålmodighet til trivielle ting. Og kanskje derfor alt føles så mye sterkere enn det gjorde før. Jeg vet hva jeg kunne ha mistet. Jeg vet hva verdien i livet er.

Verden er full av mirakler. Full av enorme ting som er bitte små, og små ting som er veldig store. Jeg går ut og jogger i regnvær bare for å føle det sildre nedover nakken. Jeg mater kråkene nede på bryggen, og hilser på løskattene som bor i nabolaget. Den ene katten slikket fingeren min idag.

Hodet mitt fatter ikke at jeg har tak over hodet eller mat på bordet. Dette er luksus for de fleste i verden. Hvorfor fortjente jeg det? Hvorfor ble jeg født i et land av sløseri? Hvorfor får ikke andre det samme? Jeg har gratis utdanning, og får trygd hvis jeg blir syk. Hvorfor fortjener jeg det?

Jeg holdt på å dø for to år siden. Prosessen var lang. Lang og smertefull. Jeg var forberedt på å forsvinne. Kanskje jeg ville gå ut i søvne. Det hadde vært deilig. Det var ingen frykt for døden, bare lettelse. Endelig ville det være over. Endelig ville jeg slippe å kjempe lenger.

Men jeg døde ikke. Jeg er her fremdeles. Og jeg forstår det ikke.

Det ligger en tomhet i det. Som om jeg ikke har rett til å være her. Mange som er elsket forsvinner, og folk sørger over dem. Hvis jeg hadde dødd hadde det ikke vært noen sørgende. Hvorfor skulle jeg leve og de dø? Hvorfor skal flere folk lide? Det er tomhet fordi jeg på det punktet lengtet etter døden. Livet har aldri vært enkelt. Jeg skulle endelig slippe.

Men jeg har ikke rett å klage. Mine problemer har aldri vært store. Det er millioner av mennesker som ville drept for min plass, for min luksus. Folk lever med krig, med frihetsberøvelse, voldtekt, sult. Mennesker blir torturert. Lidelse, korrupsjon, utnyttelse, slaveri.

Tid er for kostbar til å kastes bort. Kanskje jeg burde hjelpe de som ved en tilfeldighet fikk dårligere utgangspunkt enn meg. Kanskje jeg burde jobbe for en bedre verden. Kanskje jeg burde slutte å sulle bort dagene mine. Har jeg rett til å nyte livet slik jeg gjør? Har jeg rett til å la være?

Kanskje jeg ikke skylder noen noe som helst. Kanskje jeg bare burde vandre min egen vei og ignorere konsekvensene. Alt er jo bare tilfeldigheter uansett. Og alle lever kun sitt eget liv. Men vi lever i samfunn, og kan ikke leve uten hverandre uansett hvor mye vi prøver. Og smilet til den gamle damen jeg hjalp i butikken gjorde dagen hundre ganger bedre. Kanskje alle burde ta små skritt i rett retning, for om en million mennesker hiver en sten hver, så blir det et helt steinras. Et helt ras i rett retning merkes, og det merkes til det bedre.

Verden er full av opplevelser, av mennesker med smil på ansiktet, av nye kulturer å oppleve, god musikk, god mat, vakker kunst, nye liv å leve.

Jeg forstår fremdeles ikke hvorfor jeg er her. Det gjør ingenting. Jeg kan sitte og høre på regnet. Jeg har mat, boplass, og til og med strøm til tider. Jeg vet jeg er heldig. Jeg setter pris på det hver dag. Kanskje det er det som gjør hele forskjellen.

Utsikten i Sarajevo

Jeg savner Sarajevo

I øverste etasje på det utbrente skallet av Hotel Bristol, Sarajevo. På varme sommerdager var det den perfekte plass for okkupasjon.

Om behov, overlevelse og nomadisk livsstil

Hva ligger i framtiden. Bildet er klart. Reise, overlevelse, oppleve nye kulturer. Leve i en ryggsekk. Det vil ikke være et midlertidig eventyr for A4-livet setter inn. Det skal være en livsstil.

Jeg har vært hektet på overlevelsestrening og villmark siden jeg var liten. Jeg husker den første sveitsiske lommekniven jeg fikk. Pappa valgte den ut. Den var solid og tung, og siden har den vært med meg. Den hjalp meg bygge den første trehytta. Pil og bue ble spikket ut av grener. Den satt i lomma hele tiden. Jeg har den fremdeles i sekken når jeg går ut.

Jeg leste meg opp på zoologi, biologi, militærtrening, geografi, geologi, meteorologi, og alt annet som jeg følte var relevant. Det er litt merkelig. Jeg visste alltid hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Jeg skulle bli som folkene i national geographic dokumentarene, de som dro til fjerne kontinent og trosset elementer og farer for å få glimt av en fjern dal eller den skye snøleoparden. Jeg skulle bli som Indiana Jones, Crocodile Dundee, Bear Grylls, jeg skulle finne meg en nomadestamme og lære hos dem. Dette var helt klart for meg.

Ting har aldri vært viktige. Mote betyr ingenting, eiendeler er en illusjon. Dingser uten funksjon er skrap. Ingen pyntekaraffel i verden kan måle seg med en solnedgang eller en bris gjennom trærne.

Biolog skulle jeg bli. Kanskje arkeolog. Geolog? Noe der jeg skulle vandre ut i villmarken og bli skitten, ivertfall. Feltarbeid skulle bli min ting. Og jeg hadde rett.

Min drøm er å fullstendig leve av naturen selv, helst som nomade. Å kunne søke ut vannkilder uansett terreng, å jakte ned min egen mat, sanke bær, nøtter, røtter og frukt i nye omgivelser. Oppleve nye folk, lære av dem, se hvordan andre lever i andre miljø, lære deres filosofier, kosmologier, perspektiv. Jakte med San-folk i kalahari, bli med sauegjetere på vandring gjennom sentralasiatiske fjell. Det fascinerer meg. Jeg vil oppleve det, leve det, suge ut ryggmargen på livsstiler som lever mer direkte med sine ressurser.

Problemene jeg møter er ikke på overlevelse, men mer formelle trivialiteter. Grenseoverganger, visum, korrupsjon og bestikkelser. Man må ha et pass, et oppdatert pass, og da må man ha en nasjonalidentitet. Føler jeg meg norsk? Nei, men jeg har norsk pass. Jeg er tvunget til det. Og man må ha penger, om ikke til mat hvis man er selvforsynt, så til visum, bestikkelser, sykehusopphold og andre nødvendigheter. Jeg kommer ikke til å bruke mye men jeg trenger litt. Derfor trenger jeg en kilde til penger på reisene. Planen er å skrive. Bøker om opplevelser, om mennesker, om filosofi, ontologier, om dyr og alt i verden. Jeg skriver uansett, så hvis jeg får det utgitt betyr det at jeg uten videre anstrengelse kan forsørge drømmelivsstilen. Det er planen. Ikke mye til plan, men den er ganske skuddsikker i mine øyne.

Jeg kan tåle sult, tørke, elementer. Behov er relative. Det er latterlig hvor mye man tror man trenger i komfortable vestlige livsstiler. Du trenger mat, vann, ly og annen beskyttelse mot elementene. Det er ikke ting man trenger, det er kunnskap. Og kunnskap er gratis i verden. Internett er stort og fylt av informasjon. Biblioteker rommer hundrevis, tusenvis av titler. Man trener seg opp. Det eneste man tar med seg ut er hukommelsen og egen snarrådighet. Alt annet kan skaffes på veien. Enten kan man lage det selv eller så kan man gå til forbrukersamfunnet. Man trenger ikke den dyreste jaktkniven for å overleve i villmarken.

For øyeblikket går det på å suge i seg kunnskap. Jeg er student, stikker innom de fagene jeg finner relevante, lærer om meg selv, om tanken, mennesket og verden. Jeg lever godt etter min egen standard. Luksus, kaller jeg det. Andre kaller det fattigslig. Jeg syntes litt synd på dem med store behov. Jo større behov jo mer sannsynlig er det at man aldri blir fornøyd. Veien er lang for å dekonstruere alle behov, finne ut hva man virkelig trenger. Hodet mitt syntes nå det er overdreven luksus med strøm. Slik var det ikke før. For øyeblikket er jeg ikke bare fornøyd, jeg lever i luksus. Dette er min syvende himmel. Men hodet mitt er nå programmert etter hard disiplin: det er egentlig for mye. Hvorfor velter vi oss i slik luksus? Hva har skjedd med perspektivet på primære behov? I Norge får fanger i fengsel kabelTV.

Jge prøver å ikke bli for vant til luksusen. Man skal jo videre. Alt i leiligheten skal kvittes med, må ikke knytte meg til ting. Alt som ikke kan pakkes ned i ryggsekken må vekk. Noen bitte små ting skal spares på. Minneting fra barndommen, viktige ting som er viktige symbol. De skal lagres hos familie eller venner, i godt lukkede kasser, til en dag jeg er for sliten til å vandre rundt lenger. Eller kanskje det ikke blir en dag; kanskje jeg ender opp som et visdomsdyr som bor i en fjellhule i Tanzania. For en herlig tanke. Å ta fullstendig oppgjør med sitt vesen, med livet og all mening.

Jeg håper drømmene blir oppfylt. Nei. Jeg skal kreve at de blir oppfylt. Alt jeg trenger er mitt eget hode, stahet og to gode bein. Hmm.

Om nytelsessyke, stemning og vakre landskap

Jeg har en merkelig hobby. Der andre driver sport eller skraper sammen frimerkesamlinger, leter jeg etter øyeblikk. Man er en liten nåtidsjunkie og prøver hele tiden å få samlet nervetråder og følelser sammen til et perfekt klimaks. Hvordan andre gjør dette vet jeg ikke, men jeg finner det når verden befinner seg i mellomstadier. De øyeblikkene som er litt utenomjordiske og litt nytelsessyke. Det er som regel stille. Verden begynner i vertfall å synge på en helt egen måte. Desperat prøver jeg å samle disse små snuttene av livsnytelse på måter jeg kan. En fortid med pennebruk og fotografi er bevis på dette. Det er som regel fotografiene som fanger det best. Jeg føler stemningene sitre gjennom uttrykkene fra kameraet, men det er vanskelig å dele denne følelsen med andre. Det er lite mennesker på bildene mine. Det er gjerne et originalt landskap, en havformasjon eller en fargekombinasjon som setter systemet i flamme og får meg til å dirre av fryd. Søsteren sier bildene er kjedelige; det er jo ingen personer på dem.

Noen slike øyeblikk er umulig å fange fordi de spiller på holistisk sansespekter. Et foto eller dikt er ikke nok for å samle opp himmel og helvete i kollisjon. Det er likevel lov å prøve.

En slik opplevelse fikk jeg en gang da jeg var liten. Jeg var alene på et svaberg. Fjorden var vindstille og inn fra havet hadde det rullet en tykk tåkedis som svelget horisonten. Alt var hvitt. Det eneste som eksisterte var tåken, berget og en viss glassaktig refleksjon i vannet rundt. Tåken gjorde vannet til et lyst speil og vinden hadde flyktet lenge før tåken hadde gjort sitt inntog så verden var helt rolig. Hver eneste lyd ble slukt av den hvite disen. Jeg satt der ute og bare nøt den stille atmosfæren. Sakte men sikkert begynte vanndråper å falle fra himmelen. Det var ikke regn i sin forstand, heller lett tåke som dalte ned. Dråpene traff speiloverflaten. En hummetone dirret opp fra kollisjonen. Havet sang med regnet. En sammenhengende overjordisk tone vibrerte, nærmest danset med tåkeskyene. En sørgelig harmonisk gråt av vann mot vann mot skyer av damp og hele verden åpnet og lukket seg på samme tid. Musikken trykket mot ørene, og åpnet sansene med en fuktig rengjøring av all duft, lyd og lys.

En anne slik opplevelse fant sted på en fjellvidde. Jeg harr kjørt flere mil på en grusvei før jeg endelig fikk se horisonten fram for meg. Vidden sluttet brått som om den hadde blitt kuttet av, og ut mot klippen gikk det loddrett ned mot aggressive havstrømmer. En del av meg tenkte at det var en perfekt plass å ta selvmord. Dette var en varm dag uten vind og luften fyltes av en lett dis av tjære fra områdene rundt hvor det var tatt opp torv til tørking. Jeg stoppet bilen ute på kanten, tok kameraet mitt og gikk ut. Solen rev meg på huden med en gang. innerst angret jeg at jeg ikke hadde tatt med meg noe for å dekke mot solen. Jeg tok meg god til til å ta bilder av havet. Dette var grunnen til å dra ut hit. Så langt mot nord, men likevel lyser vannet opp i en overveldende asurblå farge. Den eneste kontrasten som var å se var den dirrende grensen mellom havet og himmelen.

Jeg liker å kalle det plassene mellom plassene, transittområder som er usynlige helt til man stopper opp og ser. Det er ufattelig mange slike enorme opplevelser i verden, slike som bryter deg ned kun til sanseinntrykkene. Man må bare stoppe opp og se. hver gang man merker man haster gjennom livet, så er det verdt å tenke at for hver gang man puster så mister man en fantastisk opplevelse. Og tid får man aldri tilbake. Hver opplevelse blir tapt for alltid.

Livet er døden i forkledning

Livet er smertefullt, som en fødsel av glasskår.
Men det finnes altfor mange fantastiske ting til å slutte å leve.
Det er et paradoks. Gleden ligger i smertefulle rammer, men jeg finner meg fullstendig avhengig av den.
Livet er døden er livet og døden igjen.

Jeg har vandret utallige mil på utallige veier med kamera i ryggsekken og tommelen i været. Det er langs veiene at livet kommer fram i sin rette karakter. Livet er døden og livet igjen. Jeg tar bilder av alle døde dyr på veien. De fascinerer meg. I døden finnes livet. Og livet er det vakreste av alle. Man kan finne den absolutte sannhet i øynene på et vesen som har sluttet å puste. derfor tar jeg bilde av det. Forferdelig og skremmende. Og likevel så vakkert.

Perspektiv: Når døden blir en ny start

Jeg vet ikke om det setter ting i perspektiv eller om det gjør meg fullstendig handlingslammet. Dagene blir brukt på rydde ut tre dødsbo. En av eierne er fremdeles i live, men så senil at tankene lever i andre verdenskrig.

Det er ting, mange ting. Tonnevis med saker og skrot som er samlet opp gjennom årene. Ting som ingen bruker, som er blitt lagret en plass i vente på bedre tider eller rett å slett for å holdes på. Gamle ukeblader som aldri er blitt kastet, masse møbler som er fine men som ikke har en funksjon. Masse bøker som det ikke er plass til på hyllene.

Jeg finner masse som er lagd i sølv, boller, vaser, bestikk, smykkeskrin, sigarettholdere, askebegre. Det var en gang i tiden man kjøpte inn sølv og slikt for statusen sin skyld. Det skulle stå i glasskap og se pent ut. Nå vet jeg ikke hva som skal skje med det. Jeg setter det i en eske. Var det ikke noen som skulle gifte seg snart? Jo. Da får de sølv i gave. Fin gave til mennesker som tror det er verdt noe. Men jeg vet bedre. Jeg har sett det støve ned i skap. Ingen funksjon, bare pynt. Tusenvis av kroner verdt i pynt, uten noen praktisk verdi, som må pusses og stelles med så det ikke råtner vekk. Før kjøpte man sølv for å sikre pengene i solide verdier. Hvis det ble inflasjon kunne man vente med sølvet sitt til bedre tider. Idag gjør man det heller med eiendom. Enklere det. Eiendom trenger ikke pusses. Men det er like poengløst det også. For en latterlig ide. At man kan eie land.

Masse blir kastet. Jeg teller ti fulle søppelsekker med skrot, tyve, tredve. Minner strømmer på etter hvert som man graver seg gjennom ting. Kåpen som hun var så glad i, som hun gikk med hver dag. Den hives. Hullet nakken på den er for stort til å reparere. Jeg finner dagbøker, handlelister som ble brukt som bokmerker. Jeg finner små keramikkting et barn en gang lagde på skolen og var stolt av. Jeg finner bajonetter til gevær fra første verdenskrig.

Jeg forstår at jeg rydder vekk alle sporene på et menneskes liv. Med tingene forsvinner minnene vi har om dem. Jeg kommer aldri igjen til å huske alle detaljene, for tingene som skal minne meg på det forsvinner ned i svarte sekker og blir borte for alltid.

Men det føles godt. De viktigste minnene blir lagt i de få boksene som skal beholdes. De vi for alltid representere minnene vi hadde. Jeg fortalte det ikke til noen, men jeg stjal med meg koppen vi fant i brannruinene den dagen, koppen som var det eneste igjen av hytteserviset som ble kjøpt i Storbritannia på 1800-tallet, som overlevde andre verdenskrig i norge, som ble flyttet på hytta før jeg ble født. Vi fant bare koppen, forvridd, permanent sotet av varmen og sprukket i midten. Men det er den vakreste koppen i verden, og den skal jeg ha der jeg skal bo, for den minner meg på hvor dyrebart livet er, hvor skjørt alt er, og alt vi kan miste alt på et øyeblikk. Historie forsvinner. Liv slutter å ha vært. Det historiske løpet består kun av det vi husker i øyeblikket. Kan man da si at det eksisterer mer en øyeblikket?

Jeg rydder ut alle lekene vi hadde. Dukkene som tilhørte søsteren, dinosaurene mine. Ponnyfigurene hennes, zombiefigurene mine. Vi hiver det meste, men litt beholder hun i esker. Jeg spør hvorfor. Hun sier at barna hennes en dag skal leke med hennes leker. Jeg er litt enig. Så finner vi Flode, kosedyret i plysj, som vi trodde brant opp på hytta. Vi sier ikke mye. Vi trenger ikke det. Flode skal ned i kassa.

Så blir det tomt. Alle eiendelene mine er i bokser. Jeg bor ikke noen plass nå. Alle rommene i hele huset er tomme. Ekkoene av stegene mine overdøver nesten måseskrikene utenfor. Det er ikke et hjem lenger. Det er tomhet. Jeg finner at jeg elsker denne tomheten. Det er gjort. Vi er ferdige. Børen er løftet av skuldrene mine. Jeg lover meg selv at jeg aldri skal bli på samme måte. Aldri skal jeg samle opp ting, fylle opp hjemmet mitt med tyngende objekter uten funksjon, som bare blir lagret vekk til tider som aldri vil komme. Jeg skal bli flink å kaste. Jeg skal bli flink å ikke kjøpte ting for tingens skyld. Ting er vakre, men de trenger ikke eies. La ting være vakre i seg selv.

All ryddingen har satt ting i perspektiv. Jeg har forstått hva jeg ønsker ut av et hjem, et sted å bo. Jeg kan bo i alle land i verden, alle plasser i verden, og trenger ikke knuges ned av ting. De viktigste små minnetingene ligger nå lagret på en sikker plass. Hjemme har jeg ting, men ikke for mye, og det meste skal uansett kastes når jeg drar. For jeg skal dra. Jeg skal dra overalt. Og da trenger jeg ikke ting. En madrass, noen puter å sitte på sammen med en duk på golvet som fungerer som spisebord. Minimalisme. Jeg vil ha åpne vinduer som slipper naturen inn, og renhet som fyller porene. Jeg vil ha plass i hjemmet mitt, stor boltreplass for alt jeg ønsker å gjøre. Ting skal kun være der for funskjonaliteten sin skyld. Bohemstil på kjøkkenet der ingen glass er like og det meste er kjøpt for en krone på loppemarked. Vakkert er relativt. Jeg finner skjønnhet i steiner som er vakre i regnet, ikke gardiner til 8000 kr. Jeg har tenkt på fokusere på livet mitt, ikke hvordan livet mitt framstår for besøkende middagsgjester. Jeg skal leve fritt.

Det slår meg at den eldste aldri vil forstå, hun som samlet sølv for verdiens og statusens skyld, hun som stresset på dyre gardiner og 50 000 kroners sofa. Hun ser på meg som hennes lille akademikerspire, men hun kommer aldri til å vite at jeg ikke studerer for dannelsens skyld, men fordi verden er fantastisk og full av kunnskap og opplevelser. Det verste er vel at den andre, hun som jeg virkelig rensker ut dødsboet til, hun ville virkelig ha forstått det hvis hun var her. Hun ville forstått det helt og holdent, ville ønske å leve det selv, men hun fikk aldri sjansen. Tingene knuget hele livet, ansvaret og plikten slet som en bør med jernmalm på skuldrene hennes til hun gav opp. Hun fikk aldri leve livet sitt fritt, derfor stjal jeg koppen og vil bruke den som påminner på at livet må leves bevisst og aktivt, for fortidens spøkelser ligger rett bak for å tvinge meg inn. Jeg sier farvel til et barndomshjem, et barndomsfengsel, og setter kurs for nye horisonter.

Jeg tar koppen og setter den på bordet i mitt nye hjem. Den fylles med fersk ingefær som dufter sterkt gjennom hele stuen. Vinduene settes opp og jeg nyter regnyret utenfor. Dette er den første dagen i resten av mitt liv. På tide å begynne snart.

Stilnede tanker

Det er noen ting man opplever, men aldri forteller om. For noen hendelser hører ikke til ens egen historie.

Nullkontekst for å se verden

La oss skape ideen om nullkonteksten. Dette er grunnlaget, fri fra alle elementer som påvirker oss. Utrykkene som kommer fram ville da være objektive. Alt ville vært rent og analyse av situasjonen ville vært ufruktbart, siden det som blir utrykt måtte vist til en primær opprinnelse.

Jeg ville påstå at denne konteksten er mulig hos mennesker. Problemet vårt er at det er umulig å unngå at vi er deltakende aktører. Vi sjonglerer med variabler og spiller flere spill på en gang. Vi skal være studenten, debattanten, den snille, den slemme. Vi spiller roller for harde livet og for hver rolle er den en innsats og en gevinst. Alt dette er med på å påvirke sannheten, det objektive uttrykket. Det er ikke en gang bevisst. Vi kan ikke fjerne oss fra dette faktum.

George Mead beskrev selvet som en kombinasjon av “I” og “me”. “I” er det du er i deg selv, mens “me” er den deltakende aktøren. Mead bruker som eksempel et barn som leker med ball. Du trenger “I” for å sparke ballen mot en vegg og få den til å sprette tilbake til deg selv, mens for å delta i et spill, der du må samhandle med andre, trer “me” inn. Du må være bevisst at du er ett av flere individer som går under de samme reglene. Når du blir bevisst din rolle i den sosiale samhandlingen blir du også bevisst rollene som spilles.

For å få en objektiv beskrivelse av situasjonen må den som beskriver være utenfor situasjonen selv. Ellers ville “me” tre inn og spille for fortjeneste og det ville ikke vært noen mulighet for å kunne vurdere resultatet. Lenge trodde jeg dette var umulig, til jeg møtte et menneske med svært liten sans for sin egen posisjon i samhandlingen. Siden tendensen fremdeles er der vil ikke resultatet bli helt objektivt, men det ville vært nyttig for å få nye perspektiver på samhandlingsprosessen. Kanskje vi alle burde se verden mer ut fra “I” enn fra “me”? Hvor befriende ville det ikke være hvis vår egen posisjon ikke var viktig, og vi kunne delta rent i alle situasjoner? Hvis vi sluttet å se på oss selv kunne vi endelig se hverandre.

Feil er fravær av kunnskap

Feil eksisterer ikke. Den objektive feil er en ren illusjon. Hvorfor? Fordi Descartes traff en sannheten på nåløye for mange år siden. Feil er ikke en ren negasjon. Det er bare fravær av kunnskap man allerede burde hatt.

Du feiler ikke av eksterne faktorer. Du feiler fordi du feiler deg selv. Ressursene ble ikke brukt effektivt nok, du kalkulerte ikke alle muligheter ut, du søkte ikke opp informasjonen mens du hadde tid. Du er den eneste personen som din egen lykke står og faller på. At du feilet betyr at du feilet deg selv.

Enhver situasjon har valg. Det finnes alltid et valg. Det er metodologisk individualisme i aksjon. Det folk har problemer med er at alternativene virker bedritne. Man må velge det alternativet som gir best verdimaksimering. Hvordan man velger hva ultimat verdimaksimering er er opp til hver enkelt. For noen er det å få mest gevinst til seg selv, for andre er det å få mest for dem rundt seg, for andre er det å fylle en ideologi, tro eller et prinsipp de har valgt å krype etter.

“jeg hadde ikke noe valg” blir det sagt, men man har alltid valg. Velg det som er best, og pass på at du har mest mulig kunnskap og erfaring slik at valget du tar blir mest mulig skreddersydd til dine formål. Feiler man så feiler man. Det er ingens feil, men ufattelig bittert for den det omhandler. Derfor er forsikringer viktigst.

Man er sin egen lykkes smed. Det øyeblikket man slutter å skylde på omgivelser og tar nakketak på seg selv er det punktet hvor man fjerner all avmakt. Man har alltid et valg. Ikke gjør feil. Ikke vent for lenge. Valg eksisterer kun i øyeblikket, og vi kan ikke en gang definere hva et øyeblikk er. Blunk så er alt borte.

Carpe Diem er genialt å leve etter. Grip dagen til det ikke er flere igjen å gripe. Selv på slutten er det valg. Lev eller dø. Døden er alltid et valg. Om det blir ditt frigjørende valg eller ikke er opp til deg selv. Idag er den eneste dagen i livet ditt, for fortiden eksisterer ikke og fremtiden er en usikker illusjon. Feiler du idag, feiler du alt, men det verste man kan gjøre er å la være å handle. Ta heller et galt valg og lær av erfaringen, enn å aldri våge å stå frem. For feighet er den største feil du kan gjøre i livet ditt.