Alt

Alt er alt og ingenting

og til slutt forsvinner det og

På asylet

Jeg husker ikke mye, men det var natt og et forferdelig regnvær. Jeg hadde gått i flere timer. Jakken var gjennomvåt, jeansen surklet for hvert skritt, og små kaskader av vann rant ned fra håret mitt og ned i nakken. Jeg var en druknet katt.

Det var så sent at de få lysene som ville kunne skimtes gjennom været var slukket for lengst, men jeg kom til slutt til et hus med utebelysning. Hus er feil ord å bruke. Det var en diger gammel fasilitet, sikkert offentlig, og murpusset var sprukket og vitnet om mange års hvile på grusgården den var bygget i.

Jeg gikk gjennom den eldgamle porten. Skrittene mine rullet gjennom den åpne plassen. Grusen knaste under skoene. Jeg vandret opp til døren. Glasset var knust. Jeg tråkket på det også og gikk inn. Gangene var tomme. Intet lys, ingen lyder utenom regnet som raserte alle vinduer i bygget. Jeg stod der lenge, bare hørte på regnet og ekkoet det ga nedover korridoren. Det var murvegger her også, med skjulte murstein under. Alt var grått i mørket. Alle katter er grå her, tenkte jeg. Jeg gikk videre.

Jeg kom til et rom. Dyøren var åpen på gløtt og en liten linje av lys snek seg ut og avsløre det skitne gulvet. Ikke mer grått. Jeg gikk inn. Den ene veggen var bygd av glass. Et lite stearinlys sto ved glasset. Over det satt en bøyd skikkelse med pledd over. Jeg fikk bilder av sjamaner i hodet. Magiske mennesker som leker med ilden og magien. Denne skikkelsen holdt hånden sin over flammen. Det luktet brent kjøtt.

Jeg gikk bort, satt med overfor mennesket og stirret på to brune øyne som ble lyst opp av ilden. Regnet hamret som maskingevær. “Du vet hvorfor du er her”. Stemmen var knirkende. Øynene lyste opp under pleddet. “Ja, det gjør jeg”. Stillhet. Regn. Jeg tok hånden min opp og holdt den over lyset.

Nattskandaler og tankespinn

Jeg tenner den første sigaretten for natten. Det er min vane det. Sigarett etter sigarett. Helt ubevisst går det. Helt til jeg må skifte pakke. Det er slik jeg holder øye med hvor mange jeg tar. Natten er full av humørfullt stormvær slik jeg liker det. Setter meg i vinduskarmen og nyter de tykke dråpene smelle mot ruten som små kamikazesoldater. Renner nedover og forsvinne de de utallige slukene som utgjør vår verden. En eneste stor rennesten er det. Til slutt er det vi som renner vekk og slutter den evige råtne syklusen. Nesten poetisk er det. Jeg gleder meg til å bli jord. Sigaretten har brent seg ned til filteret. Pakken er tom. Jeg har sittet lenger enn jeg føler.

Den neste pakken skal røykes i gatene. Jeg liker det. Vandrer i de små smugene lik en jeger i skogen. Den urbane jeger. Dette er mitt territorium. Svart frakk usynlig mot de slitne murveggene. Forbi glorete lys, halvfulle sauer som sjangler fra bar til bar og kvinner i sine horete utkledninger og håpefulle blikk. Jeg går videre og videre. Ny pakke. Regn har gjort nakken gjennomvåt. Jeg er glad jeg har mestret teknikken med å holde sigaretten gjemt inne i hånden. I sin lille hule. Det er en glød og en ild inne i hånden, men der er bare jeg som vet om den. Mitt lille våpen.

Nå tar vinden seg opp og jeg føler kulden lang inne i margen som et rivende udyr. Jeg er gjennomvåt og føler at jeg burde trekke inn. De rekende små sauene har forlatt gatene. Vinden blåser alt skrot videre mot en ukjent plass. Stormen har mistet litt av sjarmen. Det er så kaldt at jeg har hodepine. Jeg finner mitt hus, min dør, kommer meg inn, finner igjen vinduet. Det er fremdeles kaldt, som om jeg trakk kulden inn i huset med meg. Det er vel klærne. De er våte. Jeg finner garderoben, skifter, og åpner en ny pakke. Ny sigarett. Lett bensinlukt fra zippolighteren. Jeg merker at halsen er rå. For mye røyk kanskje. Nikotinrusen er ivertfall langt på vei. Jeg kommer ikke til å sove i natt.

Jeg finner meg i å fundere på situasjonen. Det har seg slik at mitt hus, min dør pg mitt vindu ikke egentlig er mitt. Jeg okkuperer, som det heter. Et lite ubebodd hus fikk sin lille rotte. Jeg har laget meg et hi her. Det skulle bare mangle. Det er tross alt i mitt territorium.

Jeg ser meg selv som en slags menneskeobservatør. Jeg jobber som en vitenskapsmann, analyserer de utallige sidene ved dette merkelige dyret. Alle dets tendenser, vaner og livsløp må forstås. Det er en slik enkel art, men likevel så kompleks. Jeg tenner en ny sigarett og setter meg i vinduet. Våte klær er byttet ut med tørre, varme. Ute er gatene tomme, men det regner fremdeles hardt. Ny sigarett, lighteren flammer opp.