Skjønnheten, udyret og den evigvarende stillheten

Har du noengang følt deg som uhyre? Som i skjønnheten og uhyre? Der du er det polariserte onde i kontrast mot det gode?

Jeg er det ondes representant som dansende beveger meg som en møll rundt det lyset, godheten. Det jeg egentlig vil er å ta del i varmen og lyset, ta del i alt det som er godt, å bli akseptert. Jeg vet derimot ikke hvordan å si det, så jeg tar på meg mitt onde slør og spiller den onde drakeherren du vil at jeg skal være. Hvis du kaller meg ond kan jeg gjerne bli ond.

Det er kanskje for det beste. Slik slipper jeg å skitne til det gode. Jeg skal la det stå der varm, urørt og elsket som i skjæret av brennende stearinlys. Selv skal jeg vandre inn i kulden vekk fra det gode sentrum. Jeg skal dra til utkanten og trosse vær og vind. Hvorfor? For å bevare det gode. Jeg skal ikke ødelegge det jeg holder nærmest hjertet. Du skal ikke blø for mine sår.

Men kulden er kald og isende vindt og knugende mørke blir bare brutt av tordenskrall. Jeg er ikke sterk nok. Det er derfor jeg er ond. Jeg vet jeg kommer til å ødelegge deg til slutt så du må ta min unnskyldning nå, lik en ridder gir sitt liv for det han tror på. Jeg mener ikke det jeg gjør, men alt jeg tar på blir av same ondskap. Jeg gjør mine nærmeste vondt, derfor er jeg dømt å gå i mørket.

Jeg er uhyre med drakevinger. Jeg er mørkets vandrende budbringer. Jeg vil slukke ditt lys til slutt. Bare hør min bønn og røm din vei, røm før jeg får tak i deg, for når jeg gjør det vil jeg markere deg med det samme mørke jeg bærer i meg og du vil aldri føle lykke igjen.

Flykt nå og aldri se deg tilbake, for her er bare vinden, kulden og en evigvarende stillhet.

Selvdestruksjon

Det er en av de dagene der tid ikke eksisterer, verden er ond, og tankene ikke vil sitte i ro. Jeg er i manisk humør. Manisk natt. Iskald luft, og to ben som prøver å løpe fra mine egne kongnitive konstruksjoner. Jeg er hjemme, men jeg finner ikke ro. Tar opp alle vinduer for å fri meg fra fengselet jeg er i, men da er jeg utsatt. Jeg lukker dem igjen. Jeg vil hvile, men er rastløs. Jeg vil trene det av, bli sliten, men jeg er allerede sliten. Jeg er i midten av alt, og derfor ingenting. Arbeidet ligger. Jeg har ikke tid, men det ligger. Tykke, tykke bøker med kunnskap, geniale tanker og godt formulerte tekster, skrevet av andre enn meg, som jeg må huske til en eksamen, som jeg liker å lese, men som jeg ikke greier å huske, og verden minner meg på at jeg aldri vil kunne skrive.

Et menneske er ikke en verdi i seg selv. Vi er merkelige små vesener som bygger vår tilværelse. Vi har bygget det ganske langt. Konstruert sivilisasjoner, kulturer, normer og sanksjoner. Vi er ekspert på å kvele oss selv, og monsteret vi bygger er kommet ut av kontroll. Du må vinne over monsteret for å være av verdi. Det er ikke nødvendig å si at jeg har tapt.

Jeg la alle mine kort på ord. Vakre vakre ord. Jeg tenkte i mine unge naive dager at noe så vakkert som ord aldri kan skade noen. Ord konstruerer idealverdener som gir fluktmuligheter fra den avskyelige ekskrementelle verdenen vi lever i. Med ord kan jeg stå på en klippe i Andes. Jeg sprer mine vinger og flyr, og jeg er et fritt individ. Jeg eksisterer, jeg har rett å eksistere. Verden er det vakreste, verden er frihet, og ord, tekst, kan gi meg vinger og fri meg. Verden er i ordene.

Da er det desverre slik at ordene er en slem herskerinne. Ordene er en slik vakker kunst, men det menneskelige individet, det skitne lille dyret med sin arroganse, trivialitet og hykleriskhet, er ikke verdig en slik kunst. Det må tuktes, pines, rives opp av abstraksjonens klør og pisker. Selv da er det ikke en verdi, for et menneske kan ikke forstå dette. Kunsten er utenfor rekkevidde. Vi kan kun gi et ekko av skjønnheten, av kunsten.

Jeg er ikke verdig. Tretten år med pine, med lenker og tortur, og det eneste jeg har er tomhet. Jeg har ikke engang et ekko av ordene. Det er da det slår meg. Ordene har aldri vært hos meg. Jeg har aldri lidd. Det er bare min menneskelige beskrivelse av situasjonen, og den menneskelige arrogansen er alltid til stede. Det går ikke vekk. Jeg kan derfor aldri få kunsten, og aldri hvile. Det slår meg hardt.

Jeg la alle kortene mine på ordene, og de har aldri vært der. Nå har jeg ingenting. Jeg er ikke engang verdt å være menneske. Skal jeg delta i en verden der jeg aldri vil være mer enn bunnslam, som mål for andres kritikk og selvgodhet? Det er bare meg ordene ordene. Kanskje de blir bedre hvis de blir skrevet i blod… nei, nå bare dramatiserer jeg igjen. Ord er i en verden av abstraksjon. Den verden vil jeg leve i, men jeg er ikke verdig. Jeg har ikke tankene, jeg har ikke roen. Jeg vil aldri få oppleve den eneste gleden jeg noen gang har ønsket meg.

Tid eksisterer ikke, verden er ond. Det er for varmt nå, ikke kaldt, og jeg lurer på om jeg vil oppleve ro hvis jeg bare får kaoset til å slutte. Vil dette være å gi opp?

Stålglimt

ordløs ordre. Tankebeskjed

Som sender en underdanig

På knær

Nerven i blodet setter liv i brann

Som et siste slag for viljen

Så tapes kampen

En tilståelse av blod

Jeg lovte meg selv en gang et løfte soom aldri kan ytres høyt. Derfor skal jeg skrive det. Jeg var ved enden av veien, ved slutten av alt jeg trodde på. Jeg sa derfor at hvis jeg en gang ble døende, hvis jeg fikk vite at tiden ville ta slutt, så ville jeg ta hevn. Jeg ville torturert og jeg ville myrdet, helt til mitt siste åndedrag ble tatt.

Alle sier at man gror fra barndommens lidelser. Man får avstand og kan le av det. Alle ler av det. Vi var så dumme, så unge, så små. Alt er tilgitt nå, sier dere. Jeg tilgir aldri.

Jeg husker hvert stikk og hver sviende replikk. Jeg lever minnene når jeg sover og jeg husker stemmene deres om dagen. Dere er her, som spøkelser. Dere hjemsøker meg og ødelegger meg. Jeg vil aldri tilgi dere. Jeg er en brukken sjel.

Jeg lovet meg selv hevn, og jeg vil få det. Jeg vil rive ut nervene og benpipene og stirre dem i hvitøye når de dør. De skal lide en fryktelig død, nei, et fryktelig liv. Døden skal være en lettelse.

Likevel vet jeg innerst inne at jeg allerede har tapt. De har glemt men arrene ligger fremdeles blødende i meg. Jeg kan ikke legge det bak meg, og det er deres ultimate seier. De brakk meg. Jeg vil aldri igjen være hel. Derfor skal de trekkes ned i suget med meg.

å drukne

Jeg lurer på hvordan det føles å drukne. Synke hen og la all bevissthet forsvinne mens kroppen fylles med vann. Det må være mørkt vann, og kaldt. Lik sjøen, med en stålgrå skygge i seg som skjuler alt i det og deg selv da du velger å forsvinne nede i dypet. Det er en fantastisk tanke; å bare forsvinne ut i intet. De siste tankene ligger som tikkene i et gammeldags urverk. Lungene fylles med vann. Jeg undres om det blir lyst eller mørkt på slutten.

Varulv

Noen ganger trekker jeg meg unna folk. Det er sant. Jeg har et enormt behov for privatliv og trenger ideelt sett et øde tilfluktsted å rase ut. Desverre bor jeg for øyeblikket i en by og da blir det vanskelig. Hvis du kjenner meg og føler deg såret eller oversett når jeg viker unna invitasjoner og er tvetydig på forhold, så vit at det er stor sjanse for at jeg syntes du er genial og et fantastisk menneske. Du må vite at jeg gjør dette av medmenneskelighet. Du skjønner; jeg er et ganske forferdelig menneske, en varulv som ikke skifter ham. Det blir bli mye verre hvis jeg føler mitt onde alterego komme snikende, og så ikke komme seg unna. Jeg er farlig når jeg er den personen, og hvis jeg da unngår deg vil det gjerne si at jeg tenker på ditt beste.

Nattskandaler og tankespinn

Jeg tenner den første sigaretten for natten. Det er min vane det. Sigarett etter sigarett. Helt ubevisst går det. Helt til jeg må skifte pakke. Det er slik jeg holder øye med hvor mange jeg tar. Natten er full av humørfullt stormvær slik jeg liker det. Setter meg i vinduskarmen og nyter de tykke dråpene smelle mot ruten som små kamikazesoldater. Renner nedover og forsvinne de de utallige slukene som utgjør vår verden. En eneste stor rennesten er det. Til slutt er det vi som renner vekk og slutter den evige råtne syklusen. Nesten poetisk er det. Jeg gleder meg til å bli jord. Sigaretten har brent seg ned til filteret. Pakken er tom. Jeg har sittet lenger enn jeg føler.

Den neste pakken skal røykes i gatene. Jeg liker det. Vandrer i de små smugene lik en jeger i skogen. Den urbane jeger. Dette er mitt territorium. Svart frakk usynlig mot de slitne murveggene. Forbi glorete lys, halvfulle sauer som sjangler fra bar til bar og kvinner i sine horete utkledninger og håpefulle blikk. Jeg går videre og videre. Ny pakke. Regn har gjort nakken gjennomvåt. Jeg er glad jeg har mestret teknikken med å holde sigaretten gjemt inne i hånden. I sin lille hule. Det er en glød og en ild inne i hånden, men der er bare jeg som vet om den. Mitt lille våpen.

Nå tar vinden seg opp og jeg føler kulden lang inne i margen som et rivende udyr. Jeg er gjennomvåt og føler at jeg burde trekke inn. De rekende små sauene har forlatt gatene. Vinden blåser alt skrot videre mot en ukjent plass. Stormen har mistet litt av sjarmen. Det er så kaldt at jeg har hodepine. Jeg finner mitt hus, min dør, kommer meg inn, finner igjen vinduet. Det er fremdeles kaldt, som om jeg trakk kulden inn i huset med meg. Det er vel klærne. De er våte. Jeg finner garderoben, skifter, og åpner en ny pakke. Ny sigarett. Lett bensinlukt fra zippolighteren. Jeg merker at halsen er rå. For mye røyk kanskje. Nikotinrusen er ivertfall langt på vei. Jeg kommer ikke til å sove i natt.

Jeg finner meg i å fundere på situasjonen. Det har seg slik at mitt hus, min dør pg mitt vindu ikke egentlig er mitt. Jeg okkuperer, som det heter. Et lite ubebodd hus fikk sin lille rotte. Jeg har laget meg et hi her. Det skulle bare mangle. Det er tross alt i mitt territorium.

Jeg ser meg selv som en slags menneskeobservatør. Jeg jobber som en vitenskapsmann, analyserer de utallige sidene ved dette merkelige dyret. Alle dets tendenser, vaner og livsløp må forstås. Det er en slik enkel art, men likevel så kompleks. Jeg tenner en ny sigarett og setter meg i vinduet. Våte klær er byttet ut med tørre, varme. Ute er gatene tomme, men det regner fremdeles hardt. Ny sigarett, lighteren flammer opp.

selvdestruksjon

Det er en av de dagene der tid ikke eksisterer, verden er ond, og tankene ikke vil sitte i ro. Jeg er i manisk humør. Manisk natt. Iskald luft, og to ben som prøver å løpe fra mine egne kongnitive konstruksjoner. Jeg er hjemme, men jeg finner ikke ro. Tar opp alle vinduer for å fri meg fra fengselet jeg er i, men da er jeg utsatt. Jeg lukker dem igjen. Jeg vil hvile, men er rastløs. Jeg vil trene det av, bli sliten, men jeg er allerede sliten. Jeg er i midten av alt, og derfor ingenting. Arbeidet ligger. Jeg har ikke tid, men det ligger. Tykke, tykke bøker med kunnskap, geniale tanker og godt formulerte tekster, skrevet av andre enn meg, som jeg må huske til en eksamen, som jeg liker å lese, men som jeg ikke greier å huske, og verden minner meg på at jeg aldri vil kunne skrive.

Et menneske er ikke en verdi i seg selv. Vi er merkelige små vesener som bygger vår tilværelse. Vi har bygget det ganske langt. Konstruert sivilisasjoner, kulturer, normer og sanksjoner. Vi er ekspert på å kvele oss selv, og monsteret vi bygger er kommet ut av kontroll. Du må vinne over monsteret for å være av verdi. Det er ikke nødvendig å si at jeg har tapt.

Jeg la alle mine kort på ord. Vakre vakre ord. Jeg tenkte i mine unge naive dager at noe så vakkert som ord aldri kan skade noen. Ord konstruerer idealverdener som gir fluktmuligheter fra den avskyelige ekskrementelle verdenen vi lever i. Med ord kan jeg stå på en klippe i Andes. Jeg sprer mine vinger og flyr, og jeg er et fritt individ. Jeg eksisterer, jeg har rett å eksistere. Verden er det vakreste, verden er frihet, og ord, tekst, kan gi meg vinger og fri meg. Verden er i ordene.

Da er det desverre slik at ordene er en slem herskerinne. Ordene er en slik vakker kunst, men det menneskelige individet, det skitne lille dyret med sin arroganse, trivialitet og hykleriskhet, er ikke verdig en slik kunst. Det må tuktes, pines, rives opp av abstraksjonens klør og pisker. Selv da er det ikke en verdi, for et menneske kan ikke forstå dette. Kunsten er utenfor rekkevidde. Vi kan kun gi et ekko av skjønnheten, av kunsten.

Jeg er ikke verdig. Tretten år med pine, med lenker og tortur, og det eneste jeg har er tomhet. Jeg har ikke engang et ekko av ordene. Det er da det slår meg. Ordene har aldri vært hos meg. Jeg har aldri lidd. Det er bare min menneskelige beskrivelse av situasjonen, og den menneskelige arrogansen er alltid til stede. Det går ikke vekk. Jeg kan derfor aldri få kunsten, og aldri hvile. Det slår meg hardt.

Jeg la alle kortene mine på ordene, og de har aldri vært der. Nå har jeg ingenting. Jeg er ikke engang verdt å være menneske. Skal jeg delta i en verden der jeg aldri vil være mer enn bunnslam, som mål for andres kritikk og selvgodhet? Det er bare meg ordene ordene. Kanskje de blir bedre hvis de blir skrevet i blod… nei, nå bare dramatiserer jeg igjen. Ord er i en verden av abstraksjon. Den verden vil jeg leve i, men jeg er ikke verdig. Jeg har ikke tankene, jeg har ikke roen. Jeg vil aldri få oppleve den eneste gleden jeg noen gang har ønsket meg.

Tid eksisterer ikke, verden er ond. Det er for varmt nå, ikke kaldt, og jeg lurer på om jeg vil oppleve ro hvis jeg bare får kaoset til å slutte. Vil dette være å gi opp?