Reisegalskap 3: nattevandring i Ravenna

Jeg våknet opp sent og lagde meg en delikat, syndig kopp med nybrent espresso. Kroppen helt uthvilt fra søvn, satte seg i vinduskarmen og kjente den konsentrerte energien manifestere seg fra koppen til hodet.

Siden jeg hadde så mye boltreplass kunne jeg omorganisere hele sekken min, studere kartene mine, pleie blemmene og gnagsårene, og underholde meg med å løpeskli på det nybonede flisegulvet.

Utenfor var det brennhett. Til og med planten utenfor vinduet led. Jeg fant veien som førte ut av byen i retningen jeg ønsket og gikk vandrende langs den støvete brennhete veien så lenge at jeg glemte alle tidsaspekter. Verden var bare varme og tørste. Man har ikke kjent hva tørste er før man har langs asfalt i tretti grader i timer av gangen.

Jeg fikk haik. Spesielt merket jeg meg Andrea og kompisen hans. De skulle til Forli for å se yndlingslaget spille. Hele veien over fjellpasset fikk jeg sitte på, og belønningen ble en makeløs utsikt. Bratte fjellsider bugnende av flora som veltet seg nedover. Her og der stakk spiret på små kirker og kloster opp av tretoppene. Gamle klostre, for lengst glemt, med et tak som gav tapt til tiden for lenge siden. Veiene var akkurat brede nok til en bil, og svinge inn og ut av den ene tåkedalen til den andre. På toppen var et lite vertshus. Der stoppet vi. Gammelt stenhus med utsikt til hele tåkelandskapet. Men der på toppen var det sol. Derfor gjorde Andrea en seiersdans.

Vi spiste lunsj på vertshuset og tok livet med ro. Jeg smakte min første lokale italienske tomat for året, og nøt den nesten uanstendig. Andrea lo av meg.

Fra Forli og videre. Jeg satt på med så mange at jeg ikke husker ansikter. Men på et punkt kom det en skikkelig regnstorm. Etterpå fant jeg et kirsebærtre ute i villmarken en plass. Bittersøte mørke bær. Litt ble spist, resten ble sanket inn. Man vet aldri hvor neste måltid er på veien. Nå hadde jeg sikkerhet.

Jeg husker den gamle mannen i hvit varebil. Han hadde reist mesteparten av livet, og visste hva som drev meg fram.

Så kom Carlo. Han inviterte meg hjem til middag. Bilen kjørte inn på en idyllisk gårdsplass og ble møtt av en rufsete hund som lignet mer på en bjeffende raggsokk enn den disiplinerte vakthunden han skulle være. Jeg fikk møte konen og datteren, fikk omvisning i det fine landlige steinhuset, og fikk så servert et måltid som besto av paella. Paella med sjømat. En liten akkar lå øverst på tallerkenen min og stirret på meg med døde triste øyne. Jeg skal ikke være kresen, ikke på veien. Hodet skal være åpent for alt som kommer min vei. Selv om det betyr jeg må bryte vegetarianismen. Akkaren smakte blanding av krokodille og smalahove, akkurat som den forrige akkaren jeg spiste for 9 år siden. Jeg reflekterte over smaken under måltidet. Nå fikk jeg lyst på krokodille. Og smalahove. Kanskje jeg skulle dra til kongo?

Etter måltidet fikk jeg en kvist av en lakrisurt, og så kjørte Carlo meg til byen, Ravenna. Håpet jeg hadde på å overnatte hos dem ble knust, men jeg fikk ivertfall dra på full mage. Byen var utrolig vakker. Gamle trange brosteinsgater, og et sentrum som var stengt for biltrafikk. Han fortalte meg at plassen var kjent for sine utallige kirker og vakre kirkemosaikk. Men det var sent nå, og alt var stengt. Jeg hadde ingen plasser å gå, så planen ble å vandre rundt i byens stille gater og døgne. Jeg hadde jo sovet godt natten før. Hvem trenger søvn. Pff. Det regnet lett, og jeg plukket oreganokvister fra vinduskarmene jeg gikk forbi, og dekorerte håret mitt med det. Og en lavendel. Og en fiol. Så danset jeg litt. Og lurte på hvor mentalt stabil jeg egentlig var.

En kinesisk utvekslingsstudent viste meg et billig overnattingssted. Reserverte for neste natt. Slik kunne jeg ha en plass å krasje etter døgningen. Så gikk jeg ut for å finne de omtalte kirkene.

Jeg gikk i timer. Så møtte jeg Mohammed. Jeg gikk tilfeldigvis bort til to menn på fortauet, og spurte om retningen. De snakket lite engelsk. Dette stoppet ikke Mohammed fra å tilby å vise meg rundt. Han ditsjet broren sin, for å så vise meg rundt hele byen og gi meg innblikk i hans egen historie. Han var fra Marokko, og hadde kommet til Italia for å jobbe. Han var sveiser. Det var ingen jobber. Så nå bodde han på gaten. Grunnen til at de gikk rundt så sent var at politiet sirklet rundt i byen for å finne immigranter uten jobb, for de endte opp hjemløse. Det var et kjent mønster. Fant de innvandrere så ble de banket opp og slengt i fengsel. Men, fortalte Mohammed, hvis de holdt seg i bevegelse, så ble de ikke tatt.

Mohammed viste meg byen, og gav meg italienske navn på alt fra kirker til steinklumper. Han kunne ikke navnet på tempeltrær, ginkotrær, og fattet ikke hvorfor jeg ble så entusiastisk over å finne ett. Jeg hadde lest mye om ginko før jeg reiste, og siden de er blitt brukt i de fleste europeiske storbyer som prydtrær håpet jeg å finne et. Jeg fant et. Jeg brukte så en god time på å plukke blader til å lage te av. Ginko fremmer hukommelsen. Jeg hadde nå temateriale. En liten lykkedans måtte til. Mohammed hadde aldri hørt om ginko, men var tålmodig med meg.

Jeg fikk så historien om en sølvring han hadde. Det var morens ring, og hun hadde sagt til han at han skulle gi den til sin kommende livspartner. Han gav den til meg. Og ville ikke ha den tilbake. Jeg er nå forlovet med en marokkaner.

Vi sov på jernbanestasjonen.