Besteforeldre (2)

Dette er oppfølgeren til dette innlegget. Det er nå på tide å vandre over på min fars side av familien.

Farmor og farfar er del av Norges skjulte, eldre og arrogante såkalte “adelssosietet”. Dette er et større nettverk med eldre gråhårede skjeletter som mimrer om sine dager i solen da arbeidere var arbeidere og overklasse var overklasse. De er medlem av hemmelige mannslosjer som møtes over sigarer, brandy og slitne skinnstoler, eller de er overlegne husfruer med klirrende smykker som er sine menns pyntedukker og mestrer selskapslivets små kunster.

Farfar styrte vinmonopolet i sin tid, og siden dette krevde vinsmaking på jobben ble han utstyrt med bil og sjåfør lenge før slike kjøretøy var allemannseie. Følelsen av overlegenhet forsvant aldri. Selv når det voktede nabolaget rundt herregården forsvant og ble erstattet med en gigantisk kirkegård satt han med benene på bordet og lo sin kraftige latter. Jeg vil aldri glemme den latteren. Min farfar var en grusom mann. Med latter hevet han seg over alle rundt seg. For han var alle andre idioter. Det var en smart taktikk. Ingen kunne røre han, ingen kunne vinne diskusjoner. Latteren brølte og overdøvet alt. Til slutt lærte man seg å unngå samtaler med han. Da ble det mindre ubehag for alle.

Jeg hadde to samtaler med farfar i mitt liv. Først var jeg bare barnet. Jeg ville lære meg vinsmaking. Nedlatende bemerkninger og karakteristisk latter fikk meg til å gråte. Det tok flere timer for far å dra meg ut fra under flygelet. Jeg nektet å si et ord til noen på en uke har jeg fått høre i ettertid. Den andre gangen var jeg gryende tenåring med opprørsideer. Jeg trente meg i flere kampsporter og vandret byens slumområder nattestid for sportens skyld. Jeg ville prøve evnene mine i praksis. Det var ikke få fiskere og stamsalker som endte opp med arr fra mine never. Farmor ble fra seg av at jeg menget meg med slik berm. Forsvaret mitt var at jeg ikke gjorde det. Jeg gikk alene. At de valgte å provosere meg var deres feil. Hun var hysterisk. Jeg hadde jo tross alt kniv. Farfar fikk høre om dette og trakk på seg sin nedlatende mine. Ungdoms villskap var ikke noe nytt, og han hadde tenkt å skyte ned hvert eneste politiske argument jeg kom med. Han kalte meg en idealist, en ordlærd drømmer uten erfaring på livet. Det tok hver nerve i kroppen å ikke slå han ned. Jeg gikk ut uten et ord. Det var høstnatt og skogen som tilhørte eiendommen var mørk og luktet jord. Jeg slo neven min mot en trestamme til både hånden og stammen gav luften en stram duft av metall.

Min farmor var farfars rake motsetning på mange måter. Beskyttet av familienavn og penger fra ung alder gikk hun nærmest upåvirket gjennom krigsårene. Hun ble belært i musikk på europeiske skoler og ble kjent som sangsvalen i miljøet. Trippende på piano og med en trent stemme fikk hun fanget farfars blikk. Han fant nytelse i opera og med henne på armen ville han framstå svært så kulturell. Hun ble hans og sangsvalen ble fanget som husfrue i gullbur. Farfars arroganse gnidde av og hun ble straks klar over sin overlegne status. Hun var streng mot min mor som aldri var god nok. Til slutt nektet mamma å besøke dem. På barnebarna var hun mildere. Det var fire av oss, og tre falt under vingen. Min søster ble overøst med perler og parfymer. Hun skulle tidlig krøkest til å bli en fugl passende det samme gullburet. Meg likte hun ikke. Jeg greide ikke oppføre meg og ble alltid mønstret opp mot min søster. Hun hadde vært heldig med genene og hadde modellutseende fra ung alder. Høylydte sukk kom hver gang jeg ble stilt opp ved siden av dette vesenet, og hun hadde ingen problemer med å lufte fortvilelsene mens jeg var i rommet. Hun lurte på om moren min hadde skadet seg under svangerskapet, om jeg var testet for diverse syndromer og lignende. Alltid like hyggelig å høre.

For noen år siden døde farfar. Han hadde romstert rundt i vinkjelleren sin da hjertet plutselig gav ut. Farmor fant ham, ble hysterisk, og slekten ble samlet. Jeg var i begravelsen og så mange aldrende snobber gi sine takker til mannen. Jeg hadde avsmak i munnen. Det ville ikke en gang føles godt å danse på graven. Hevnen min ble revet vekk. Den hadde aldri eksistert, hvor enn vel planlagt den var. jeg ville bare vekk derfra.

Farmor ble nå ensom i sitt bur, og begynte å reflektere over sin egen situasjon og livet. Hun er gammel og alene. Huset er stort og eiendommen større. Det blir mye stillhet om kveldene. Den en gang så arrogante er blitt ydmyk. Jeg sender brev til henne nå, og får brev tilbake. Håndskrevne tykke brev om alt som skjer og hvordan livet går. Helsen skranter. Hun tenker mye på døden. Hun er så takknemlig for brevene, og jeg hører ikke et vondt ord om meg lenger. Jeg har lenge overgått det tidligere bildet av meg selv , og nyheter om akademiske suksesser når ørene hennes. Hun er stolt. Jeg føler ingenting. Brevene jeg sender gir meg brev tilbake, og en unik mulighet til å få innblikk i hennes egen oppfatning av verden. Jeg ville gjerne vite hva som lå under den formelle overfladiske masken hun holdt for gjester. Det skuffet meg å se at den bare skjulte et livredd lite barn som føler seg forlatt av sitt burs vokter. Huset et et dukkehjem og hun er Torvalds lille ekorn. Desverre vandret aldri min farmor ut døren.