Selvdestruksjon

Det er en av de dagene der tid ikke eksisterer, verden er ond, og tankene ikke vil sitte i ro. Jeg er i manisk humør. Manisk natt. Iskald luft, og to ben som prøver å løpe fra mine egne kongnitive konstruksjoner. Jeg er hjemme, men jeg finner ikke ro. Tar opp alle vinduer for å fri meg fra fengselet jeg er i, men da er jeg utsatt. Jeg lukker dem igjen. Jeg vil hvile, men er rastløs. Jeg vil trene det av, bli sliten, men jeg er allerede sliten. Jeg er i midten av alt, og derfor ingenting. Arbeidet ligger. Jeg har ikke tid, men det ligger. Tykke, tykke bøker med kunnskap, geniale tanker og godt formulerte tekster, skrevet av andre enn meg, som jeg må huske til en eksamen, som jeg liker å lese, men som jeg ikke greier å huske, og verden minner meg på at jeg aldri vil kunne skrive.

Et menneske er ikke en verdi i seg selv. Vi er merkelige små vesener som bygger vår tilværelse. Vi har bygget det ganske langt. Konstruert sivilisasjoner, kulturer, normer og sanksjoner. Vi er ekspert på å kvele oss selv, og monsteret vi bygger er kommet ut av kontroll. Du må vinne over monsteret for å være av verdi. Det er ikke nødvendig å si at jeg har tapt.

Jeg la alle mine kort på ord. Vakre vakre ord. Jeg tenkte i mine unge naive dager at noe så vakkert som ord aldri kan skade noen. Ord konstruerer idealverdener som gir fluktmuligheter fra den avskyelige ekskrementelle verdenen vi lever i. Med ord kan jeg stå på en klippe i Andes. Jeg sprer mine vinger og flyr, og jeg er et fritt individ. Jeg eksisterer, jeg har rett å eksistere. Verden er det vakreste, verden er frihet, og ord, tekst, kan gi meg vinger og fri meg. Verden er i ordene.

Da er det desverre slik at ordene er en slem herskerinne. Ordene er en slik vakker kunst, men det menneskelige individet, det skitne lille dyret med sin arroganse, trivialitet og hykleriskhet, er ikke verdig en slik kunst. Det må tuktes, pines, rives opp av abstraksjonens klør og pisker. Selv da er det ikke en verdi, for et menneske kan ikke forstå dette. Kunsten er utenfor rekkevidde. Vi kan kun gi et ekko av skjønnheten, av kunsten.

Jeg er ikke verdig. Tretten år med pine, med lenker og tortur, og det eneste jeg har er tomhet. Jeg har ikke engang et ekko av ordene. Det er da det slår meg. Ordene har aldri vært hos meg. Jeg har aldri lidd. Det er bare min menneskelige beskrivelse av situasjonen, og den menneskelige arrogansen er alltid til stede. Det går ikke vekk. Jeg kan derfor aldri få kunsten, og aldri hvile. Det slår meg hardt.

Jeg la alle kortene mine på ordene, og de har aldri vært der. Nå har jeg ingenting. Jeg er ikke engang verdt å være menneske. Skal jeg delta i en verden der jeg aldri vil være mer enn bunnslam, som mål for andres kritikk og selvgodhet? Det er bare meg ordene ordene. Kanskje de blir bedre hvis de blir skrevet i blod… nei, nå bare dramatiserer jeg igjen. Ord er i en verden av abstraksjon. Den verden vil jeg leve i, men jeg er ikke verdig. Jeg har ikke tankene, jeg har ikke roen. Jeg vil aldri få oppleve den eneste gleden jeg noen gang har ønsket meg.

Tid eksisterer ikke, verden er ond. Det er for varmt nå, ikke kaldt, og jeg lurer på om jeg vil oppleve ro hvis jeg bare får kaoset til å slutte. Vil dette være å gi opp?