Snøfantasi for et vinterbarn

Jeg eksisterer ikke. Tror jeg. Skillene mellom meg og snøfnuggene som sakte flyter forbi hviskes ut, og jeg slutter å være… eller så er jeg mer enn noensinne. Det er når verden oppleves sidelengs at alle sanser øker til en størrelse som dekker verdensrom og som likevel ser hvert minste støvkorn. Jeg puster og jeg er. Jeg lurer på om ordene mine noen gang vil strekke ut om min egen sfære. Jeg lurer på om jeg noen gang vil bli definert som et menneske. Jeg merker at tankene mine er ord, men mer enn ord, og likevel ingenting. Verden er dempet av en parallell verden av hvit intethet, som lukker oss inne. Det fyller meg med varme. Jeg er mer vinter enn menneske. Jeg merker at tårene renner og fyller sansene med vått, salt, og overveldende følelser fra barndommen, da det var greit å gråte, da vinteren var der og jeg var alene i snø med fnuggene og stjernene og lukten av friskhet som bare kommer med isvær. Jeg la meg ned i det hvite og håpet at hvis det ble kaldt nok ville jeg forsvinne sammen med snøen og verden bare ville være tanker. Tanker som er mer enn ord, og hvitt og tårer. Da forsvant skille mellom meg og verden, og alt var godt.

Essenser og definisjoner

Leter mennesket forgjeves etter Aristoteles’ idealverden? Så mange har brukt all sin tid på å finne grunnlaget, det opprinnelige, ved våre omgivelser og vårt liv. Den ideale essensen, som jeg liker å kalle den. Hva er en hest, eller en stol i seg selv? Wittgenstein mente at det ikke var en underliggende sannhet, at en stol var en av flere stoler som utgjorde stoler, men ville da ikke disse stolene presentere en universialisme, essensen? En stol utfyller en funksjon. Det kan sittes på. Det som kan sittes på er en stol. Det som skiller andre objekter som ikke har stol som primær definisjon er at stolen er en menneskelig konstruksjon, en omforming av råmateriale, til å utfylle denne funksjonen.

Problemet jeg da møter på er ved definisjonen av en hest. Hva utgjør en hest. Funksjonen? Du kan ri på en hest, men det er ikke den primære funksjonen. Mange dyr ris på. Er det selve formen? Er en hest uten føtter fremdeles en hest? Ved det tilfellet kan vi si at den må defineres ved en rekke funksjoner og en viss mengde form, som til sammen utgjør essensen ved en hest. Essensen kan da være konstruert av mange essenser. Kan vi da skille mellom primære essenser og konstruerte essenser?

Den vakreste døden

Jeg vet det er høst når jeg kan tenke på det evinnelige dødspørsmålet uten å bli deprimert. Trærne blør, mine venner, og det er helt greit. Bladene er blitt farget av dødens egne farger og mister taket på sine stolte grener. Det var vind idag, og den var like leken som meg. Rasler i bladene og river dem ned, leker med dem i virvler. Det er en dans, en lek, som det siste slaget før de legges til hvile. Kjempende til siste slutt og gir meg en vakker piruett å danse til.

Det regnet idag og, og høstjorden dunster av råtnende blad og våte vekster. Sansene kommer på høygir, luften er høstgudinnen og vinden leker med bladene og meg. Hele verden blir av blader med det sterkeste vindkastet. Omringet på alle kanter av råtnende fargeflammende blader. Gammeleika gav fra seg løvet.

Det yrer og jeg blir våt, men bare litt. Verden er høst og jeg fryder meg ut til fingerspissene. Det er nå, og bare nå, at døden er på sitt vakreste, og snart kommer de hvite begravelsen med sitt dekke. Det blir en død igjen neste år igjen. Men nå vil jeg danse med bladene.

Skjønnheten, udyret og den evigvarende stillheten

Har du noengang følt deg som uhyre? Som i skjønnheten og uhyre? Der du er det polariserte onde i kontrast mot det gode?

Jeg er det ondes representant som dansende beveger meg som en møll rundt det lyset, godheten. Det jeg egentlig vil er å ta del i varmen og lyset, ta del i alt det som er godt, å bli akseptert. Jeg vet derimot ikke hvordan å si det, så jeg tar på meg mitt onde slør og spiller den onde drakeherren du vil at jeg skal være. Hvis du kaller meg ond kan jeg gjerne bli ond.

Det er kanskje for det beste. Slik slipper jeg å skitne til det gode. Jeg skal la det stå der varm, urørt og elsket som i skjæret av brennende stearinlys. Selv skal jeg vandre inn i kulden vekk fra det gode sentrum. Jeg skal dra til utkanten og trosse vær og vind. Hvorfor? For å bevare det gode. Jeg skal ikke ødelegge det jeg holder nærmest hjertet. Du skal ikke blø for mine sår.

Men kulden er kald og isende vindt og knugende mørke blir bare brutt av tordenskrall. Jeg er ikke sterk nok. Det er derfor jeg er ond. Jeg vet jeg kommer til å ødelegge deg til slutt så du må ta min unnskyldning nå, lik en ridder gir sitt liv for det han tror på. Jeg mener ikke det jeg gjør, men alt jeg tar på blir av same ondskap. Jeg gjør mine nærmeste vondt, derfor er jeg dømt å gå i mørket.

Jeg er uhyre med drakevinger. Jeg er mørkets vandrende budbringer. Jeg vil slukke ditt lys til slutt. Bare hør min bønn og røm din vei, røm før jeg får tak i deg, for når jeg gjør det vil jeg markere deg med det samme mørke jeg bærer i meg og du vil aldri føle lykke igjen.

Flykt nå og aldri se deg tilbake, for her er bare vinden, kulden og en evigvarende stillhet.

Tanketråder

I luften.
En tynn strek av teori.
En eim av fruktbare tider.
En fortid i inspirasjon, minner og tilstedeværelse.
Vinden skifter og håret er grått.
Det ligger høst i tanker.
Og ro.
La oss leve i tankene nå.

Fremtidens tendens

Ved en illusjonell tillit for skadeskutte individer
uante konsekvenser
Men ikke katastrofer
bare mangel av kontroll

Galskapens opprivende latter

Galskapens opprivende latter
som strekker seg fra nervene i tærne
rasende opp kroppen
sitrende elektrisk
kastende ut i bølger
sinnsyk klokkeklang med hodet styrtende bakover
strømmen flyr ut av munnen i latterhyl
og akkurat da forstår du det
alle andre tar feil
og du har rett helt alene
eller kanskje det ikke er annet enn ironi
da kommer lattertårene
og gråten.

Møtet med virkelighet, grensevakter og hundepatruljer

I en bobleverden av studier, schengen-avtalen og europeisk trygghet er det vanskelig å forstå hvordan verden fungerer. Slikt lærer man veldig fort det øyeblikket man møter den strenge grensevakten med knurrende vakthund og tenker stille at man kanskje skulle ha bestilt visum på forhånd.

Det er lett å være anarkist, lett å spytte på feilende statssystem som aldri kan tilpasses en levende folkemasse, lett å ignorere det meste som heter regler for å “kjøre sitt eget løp” nøyaktig likt de andre i omgangskretsen. Det er også lett å studere nasjonalisme, statsgrenser og å kjefte om hvor skadelig det er for mennesket å segregere seg i slike kunstige bobler.

Det er også like lett å reise ut i blå, naiv tankegang om at man kan ignorere slike statsegregeringer og reise nomadisk gjennom verden. Denne naiviteten sprekker imidlertidig grensevakten på den litt lyssky russiske grensestasjonen langt inne i skogene en plass. Ingen snakker engelsk, du skal lete lenge etter norsk. Du vet at du er helt alene langt vekk fra det du kjenner til. Steinansiktet til vakten er vanskelig å tolke. Det er derimot ikke knurringen til hunden.

Da det kommer klart fram at du ikke har visum, og at du håpet på å prate deg ut av det, blir du satt i et mørkt rom noen timer. De har selvsagt tatt passet ditt, pengene dine, og alt annet av papirer. Du tenker at ingen egentlig vet at du var i landet du forlot da du kom til grensen, at ingen snakket engelsk der heller, og at du veldig fort kan “forsvinne” uten et spor hvis de som tok papirene føler for det.

Takket være en skytsengel får du tilbake papirer og får en dirrende pekefinger pekende til veien du kom fra. Du får ikke lov å dra til inn i landet, men du får ivertfall lov å dra tilbake. Ikke at det gjør noen forskjell. Alt står på cyrillisk og du er ikke akkurat språkekspert.

Det er et streif av naivt overmot som gjør at du får ideen om å vandre over grensen gjennom skogene isteden. Merkelig nok er ikke verden så truende når du først har kommet deg vekk fra skumle vakter. Du fester ryggsekken godt på og vandrer inn mellom golde trær og myrområder.

To timer senere henger du fra et tre med rasende kjøtere under deg. De er fem store beist med blodsmak i munnen. Den ene har til og med revet en bit av leggen din som nå dingler i de siklende kjevene. At Russland skulle ha hundepatruljer tenkte du ikke på. Vaktene lar deg henge der en stund. Om de tror det vil lære deg en lekse eller om de håper du vil miste taket og spare dem utgifter til hundefor er uvisst. Harmløse Bergen frister litt i bakhodet mens du prøver å ikke dryppe for mye blod ned på beistene og gjøre dem enda galere.

Patruljen forlater deg til slutt. De tenker vel du har forstått poenget og vil dra tilbake. Du må innrømme at det frister lite å prøve igjen. La oss heller gå over til plan B, for du liker ikke helt taktikken til Kina når det kommer til Tibet, og sommeren er enda ikke over. Har Kina hundepatruljer tro?….

Tekstrabbel sent på natten

Jeg trenger råd fra en som har all viten i verden og ingen viten i det hele tatt
alt vi vet er at vi intet vet, og det er viktig å huske nå.

jeg føler det eneste halmstrået i livet svinne vekk fra meg, og hele samfunnsdyret tar opp sine skitne føtter og tramper meg ihjel.

Jeg vil skrive. Det er det jeg ånder for, det eneste som gir meg drift framover.
Ord,tanker og virvelvind.
Men jeg vet ikke hva jeg gjør.
Hva gjør en tekst bra? Er det et håndverk som skal finpusses etter kunstens regler? Absolutt!
Men hvordan vet man at man gjør rett?
Det er ingen fasit på tekst, og god tekst sier seg selv når den er der.
Friheten og kreativiteten på en tekst kan være vakker, men kun hvis man har kommet til det punkt der man har overvunnet teksten i seg selv….

jeg vet hva jeg tolker som kunst i tekst, og føler jeg ikke er dum nok til at det er helt ubetinget, men likevel vet jeg ikke om jeg kan skrive slik jeg ønsker.
Vil jeg noengang skrive ut historiene i hodet mitt? Komponere det perfekte dikt?
Jeg vet ingenting, og er for treg til å lære. Er litteraturvitenskap en omvei, eller er jeg lat?
Burde jeg skifte til det? Kaster jeg bort tiden min på et annet dødt fag?
Jeg vet det er bortkastet å spørre om dette, for “svarene må man finne selv”….

….men det skremmer meg ulidelig å vite at hvis jeg ikke har tankene jeg tror jeg har og ikke kan skrive teksten når tiden kommer…… så har jeg ingenting å leve for….

hvor mye blod er tekst verdt? Er det verdt det å dø for det perfekte dikt? Hvem kan dømme perfeksjon?
Ligger det ett dikt skrevet på en sporadisk notatside slengt rundt i aristoteles’ ideverden?

Mennesket er kanskje det verste utgangspunktet til å dømme noe, spesielt åndsverk, siden vi blir påvirket at alt rundt oss til slike grader at vi er nærmest uvitende om det.
… likevel gjør vi det med glans…

…..kanskje problemet mitt ligger i relasjoner til mennesker og ikke til teksten i seg selv..
verden er kun slik man definerer den selv. Hvis jeg blir kongen med ny skjorte kan jeg vinne.
Jeg kan skrive den perfekte tekst, for jeg kan le av all kritikk. Du kan ikke skade en som ler av alt, aldri tar standpunkt bare avstand. Men da blir det jo ikke den perfekte tekst men bare et symbol på autonomi.

jeg skal gi ut et poetisk verk. Sidene skal være blanke. Det trengs bare en person som liker det før man har vunnet….

jeg roter nå… det er sent og jeg er gal og jeg vil aldri oppnå den eneste drømmen jeg har….
…. jeg tror jeg aldri vil forstå essensen med tekst.. eller kanksje jeg allerede har gjort det, men at mitt guddommelige tekstvesen bare var en lusen ballong…

Mannen i Sarajevo

Tid er et begrep vi ser og ikke fatter, som vi angriper men ikke forstår, som vi trekker oss gjennom ufrivillig og står på enden og gråter. De eldre er alene. Vi dør alle slik vi kommer inn. Helt alene. En gang så jeg en mann på gaten i Sarajevo. Det var en regntung tropisk hverdag og alle marsjerte som om de hadde mål og mening med livet. Regnet kvelte støvet fra veien, bilene kjørte i alle retninger og bærtet. På den andre siden av gaten så jeg en mann i grå frakk. Han så sliten ut i ansiktet. Så tok han seg på brystet. Knuget hånden sin over hjertet med en maske av smerte over ansiktet. Støvet virvlet opp. Det luktet tørt og vått samtidig. Han sank mot veggen bak seg. Det var biler og bråk og folk alle retninger. Alle gikk forbi. Ingen så han. Han sto og pustet tungt før han sank ned mot knærne. Han sankt sammen i ordets rette forstand. Likblek ble han. Han stønnet, likt et døende dyr klagende skriker sin sorg til artsfrender som alltid ender med å gå videre. Overlevelsen sier det. Man må videre.

Mannen sluttet å stønne. Han var død. Midt på gaten en regntung støvvåt dag i Sarajevo lå han død. Jeg valgte å stirre, å se. bildene, skuespillet, hadde etset seg inn i øye. Så gikk jeg videre for det var ikke mer. Det var livet i sin forstand, i sin nakne brutalitet, der ord bare er enda en illusjon som pakker oss inn i verdener av mening, som egentlig ikke er mening i det hele tatt.

Jeg gikk videre uten et ord, lik alle andre i den falske maskeraden i gaten. Mannen var usynlig for alle, men likevel en torn i øye som ikke ville forme seg inn i normerte rekker. Han valgte å dø på gaten, i skyggen av en mur med kulehull fra noen år tilbake som fremdeles var fylt med størknet blod. Det var ingen illusjoner. Jeg gikk fra han der på gaten, med et blikk som ikke lenger var blasert, og har alltid lurt på om jeg skulle gå ha gått bort. Da ville jeg fylt hans siste øyeblikk med en illusjon av menneskelighet, og kanskje jeg da ville kunne sove om natten. Jeg forstå nå at illusjonene er det eneste som holder menneske i balanse, og ved å forlate han der så forlot jeg også mine egne illusjoner, og vil nå vandre hen til galskapens rekker. Om noen år vil det være meg på den gaten, kun ikledd en sykende gal latter og en eneste avgrunn av stillhet.